SjauerSolidaritet nå!

Det er mine kamerater i Tromsø og Mosjøen som nå står i en situasjon der de kan ende med å sjekke hvilke ting i stua som kan selges på Finn.no for å fylle kjøleskapet neste uke. Det godtar jeg ikke, derfor må vi gjøre noe. Det er på tide med SjauerSolidaritet! Med slutten av streiken forsvinner streikebidraget, men også jobbene. Samtidig gir ikke streikebidrag rettigheter til arbeidsledighetstrygd, så sosialhjelp etter at du har solgt bilen og ribba stua for verdisaker er eneste utvei. 

Det vi kan gjøre er å støtte Havnearbeiderforbundets innsamling ved å betale inn på kontoen til Havnearbeiderforeninga. De har bekreftet at denne kontoen opphører å eksistere når behovet for støtte er borte. Derfor skal det heller ikke være noe problem å sette på månedlige betalinger sammen med engangsbeløp.

Kontonummer 3060.33.16947 og Vipps 97102260. Deretter viser du solidariteten ved at du tar etbilde med en hilsen til sjauera, tagger med #Sjauer og legger ut på Facebook.

Vi støttespillere og sjauera sto sammen i kampen for tariffavtaler, og den solidariteten var viktig. Samtidig er det en helt annen solidaritet de trenger nå, for med streikens slutt er gutta i Tromsø og Mosjøen ikke bare uten jobb, men på bar bakke. Gode minner om gode kamerater på havneblokkade fyller ikke kjøleskapet når du står på bar bakke. Derfor må alle vi gode folka i fagbevegelsen trå til med penger nå. 

Vi klarte dra inn en masse penger for å betale bøtene i Tromsø for noen år siden. Det var en flott opplevelse å se at folk tråkka til med støtte. Men denne gangen må vi nå opp til helt andre summer. Håper alle vil gi sin skjerv fra egen lomme, samtidig som jeg oppfordrer alle til å kjøre saken inn for sine årsmøter for å få økonomisk støtte fra avdelinger, klubber og lokale LO'er. Dette ansvaret for hverandre må vi ta.

Jeg synes vi skal vise at vi har noe medlemsbedriftene i NHO og Bedriftsforbundet ikke har, nemlig solidaritet. Der en bedrifts problemer er en annens mulighet til vekst i en evig kannibalisme mellom bedriftsstyrer er en fagforeningskamerats problemer våre alles problemer. Samhold vil alltid være sterkere enn rotteracet blant gutta i dress. Vi tapte denne kampen, men ikke krigen.  Vi tapte for EØS, illojalitet mot LOs Organisasjonsutvalg og ett aggressivt NHO og Bedriftsforbundet. Vi skal lære av dette, men i mellomtida skal vi stå solidariske med sjauera.

Streiken varte lenger enn noen trodde, og den har avdekket store svakheter innad i systemet. Vi har sett at minst en sjauer har mista retten til AFP under streiken, og det er rundt en million i pensjon tapt for at han sto på krava. Videre er jo alle gutta uten rett på arbeidsledighetstrygd fordi de streiket. Slik kan vi ikke ha det. Sammen med EØS og pensjonsreformen bør dette bli den heteste poteten på LO-kongressen. Streikebidrag må telle for både arbeidsldighetstrygd og AFP. Vi kan jo ikke ha en ordning der medlemma ikke tør ta en god og lang streik fordi de frykter for å miste AFP og arbeidsledighetstrygd. 

Det vil bli en oppvask om hva som kunne vært gjort annerledes og hvem som skal sitte igjen med Svarteper. Men sjauera som plutselig står på bar bakke skal ikke stå igjen som Svarteper, og det er det vår solidaritet som skal sørge for. 

Sjauera står aldri aleine!

Lønnsforskjeller: Vi er verre enn Sverige.

For ei uke siden kom tall på lønnsutvikling oglønnsforskjeller i privat sektor , og vi har ikke noe å juble over. Tallene dekker årene 2000 til 2015, så både partier som hevder å jobbe for små forskjeller og dagens mørkeblå partier som egentlig mener at forskjeller er kult og konkurransefremmende får ta sin del av ansvaret for hvordan ståa er.

Fra Arbeidslivet.no sin atrikkel

 For tallene gir sin klare tale. Norge har lullet seg inn i en konsensuspreget “vi er alle en stor middelklasse, og dessuten verdensmestre i det meste” –holdning, og en stor arbeiderklasse er i stor grad sovende i lykkelig uvitenhet om hvordan arbeideres verdiskaping fordeles. Mens arbeideren leser VGs sportssider og raser over en eller annen sak på TV2.no om helsekøer fortsetter pengene som arbeideren skaper å sendes oppover i klassehierarkiet. Politiske partier og fagbevegelsen har lenge pekt på at Sverige er verre enn oss, men det er slik at forskjellene i lønnsfordelingen er verre i Norge enn Sverige.

Null lønnsvekst siden 2008 for de lavest lønte.

For det er faktsik slik at de 10% lavest lønte har stått stille siden 2008 når vi legger inn prisvekst, KPI og inflasjon. Dette er det største spriket i alle nordiske land, og må være en vekker om at bak all praten om “små forskjeller” og “mindre forskjeller” så er det faktisk det motsatte som skjer. Like interessant er det å se hvem som sitter nederest ved bordet. Der finner vi bl.a. serveringsbransjen og tjenesteytende del av privat sektor, og vi finner kvinner i deltid. Nå er det ikke bra at noen tjener dårlig, men ser vi på andelen over 30 i denne gruppa blir da en trend enda klarere, de jobber i serveringsbransjen. Når disse passerer 30 har de allerede rundt ti års fartstid som lavest lønnet i samfunnet. Ti år med å snu hver krone i lønningsposen i et land som renner over av penger, og som kan gi alle en bedre hverdag om vi vil, kan egentlig kalles systematisk og organisert vold mot folk.

Fra Arbeidslivet.no sin atrikkel

Treretters hos middelklassen.

Samtidig har midtsjiktet av arbeidere økt sin lønn med 30 prosentpoeng målt mot de som sitter nederst ved bordet. Vi kan ikke bare være fornøyd med at vi sjøl har til salt i maten, vi må også stå solidarisk med de som ikke får sin rettferdige del av verdiene de skaper når de arbeider. For våre brødre og søstre nederst på lønnsstigen er som regel eneste løsning for å lappe på en skral økonomi enten å jobbe dobbelt, jobbe svart på si eller forbrukslån, og kanskje gjerne alle tre på en gang. Amerikansk arbeiderklasse har slitt med dette i flere tiår, og det er ikke noen god løsning. 

Forbrukslånene som pushes i reklamen på TV2 er ikke til fordel for noen andre enn nettopp lånehaiene som håver inn på at folk faktisk gjerne vil at unga deres skal ha en litt annen ferie enn å være hjemme i sommer for en gangs skyld, om de da ikke trengte penga for at det skal være varm middag på bordet sju dager i uka.

Fra Arbeidslivet.no sin atrikkel

Bullseye for midlertidige stillinger.

Midlertidige stillinger, de mørkeblås “gave” til arbeidere. Endringene i Arbeidsmiljøloven har vært aktive så lenge nå at vi begynner å se omrisset av hvordan disse slo inn. Disse endringene treffer perfekt inn i FAFO sine tall. SSBs arbeidskraftundersøkelse viser klart at oljebransjen sliter, noe vi alle visste. Men i tallene finner vi en finurlig sak: Oljebransjen har på to år mistet 25 000 arbeidsplasser, noe som rett nok kan kalles en krise, samtidig har antallet midlertidige stillinger økt med nettopp 25 000, bl.a i serveringsbransjen og hotellnæringa på ett år. 

At 25 000 oljearbeidere er på NAV er rett nok ei krise, men det er ei minst like stor krise at 25 000 arbeidere som allerede er nederst ved bordet også er fanget i lausarbeidersystemet til de mørkeblå. Nye 25 000 av våre felles lavest lønte kolleger er att på til tvunget til å stå med lua i hånda og bukke og skrape for ny korttidskontrakt flere ganger i året og totalt er nå 232 000 omfattet av midlertidige stillinger i Norge. https://www.ssb.no/arbeid-og-lonn/statistikker/aku

Fagbevegelsens kamp for å løfte de lavest lønnede.

Fagbevegelsen har i alle kjempet (med varierende suksess) for å løfte lønna i bunn og kvinnelønna. Det må selvfølgelig arbeiderbevegelsen fortsette med, men tallene fra SSB og FAFO avdekker en av grunnene til at uansett hvor offensivt vi tar disse krava ut i tariffoppgjør så vil vi slite med å løfte i bunn. Blandt de 10% lavest lønte er det rett og slett veldig lav organisasjonsgrad. Så selv om allmenngjøring kan gjøre litt, så er det alikevel bare en ting som virkelig kan løfte våre kamerater nederst ved bordet, og det er organisering. Selvfølgelig er det allerede mange rundt i fagbevegelsen som gjør en enorm jobb her, og vi må fortsette. Samtidig er det strukturer her som kommer fra politisk hold. Så vi som arbeiderklasse må gjøre vårt på arbeidsplasser og på gata for å organisere, men vi må også ta tak i den strukturelle volden det skjeve lønnsnivået utgjør. Videre må fagbevegelsen faktisk ta inn over seg at millionbonuser og aksjeutbytte er arbeideres verdiskapning som blir tatt fra dem, og gitt til aksjonærer som akkumulerer verdien av andres arbeidsinnsats som sin egen rikdom. I en slik situasjon er det ikke aktuelt med lønnsmoderasjon, for det nok penger i kista.

Valget i 2017 blir en kamp mot Forskjells-Norge.

Lønnsforskjeller er en del av Forskjells-Norge, og gjennom at arbeidere sørger for å bytte ut mørkeblå politikere med arbeidsfolk på Stortinget kan vi stoppe en av driverene for det problemet at vi ikke klarer organisere de lavest lønte. Vi må gjøre om adgangen til midlertidige ansettelser, for som de to rapportene viser: Lausarbeidersystemet rammer de som sliter mest allerede.

Deretter må ta en total endring av hvordan vi fordeler godene i samfunnet, og da har ikke noen av hverken dagens eller forrige regjerings partier noe godt svar, for deres løsninger har økt forskjellene uansett hvordan de selv argumenterer for at deres politikk har slått ut.

Valget i 2017 blir en kamp mot Forskjells-Norge, og kampen er reell. For å vinne trenger vi en bevisst arbeiderklasse som tar kampene i bedriftene, på gata og på Stortinget. Vi trenger at folk krever sin rettmessige del, og vi trenger modige krav. Gratis tannlege, gratis barnehage, ett skattesystem som faktisk omfordeler verdier, en stopp i gallopperende boligpriser, slutt på avdemokratiserende avtaler som TISA og EØS. Alt dette er mulig om vi skiller snørr fra bart i valget og står samlet som en helhet uansett om vi er renholdere, mekanikere, sykepleiere eller anleggsarbeidere.

Våre brødre og søstre nederst ved bordet fortjener det, for der nede, helt nederst ved bordet, der fortjener ingen å sitte.

Når er en lærer en lærer?

Gåte: Når er en lærer en lærer? Svaret: Bare når kommunen som ansetter ønsker det!

Hvordan skjedde dette?

En lærer er en lærer, i alle fall var det sånn før. De aller fleste av oss har en eller annen fagutdanning, enten det er videregående skole, mesterbrev, høyskole eller universitet... og vi er stolte av dette. Vi kan et fag, og vi har en egen unik kompetanse i det faget vi har valgt å fordype oss. Selv er jeg utdannet barnehagelærer, og selv om jeg også har jobbet med mye annet gjennom åra så er det slik at jeg har et papir som sier at jeg har en fagutdanning. Denne er jeg stolt av!

Uansett om det er fagutdanning som lærer, renholder, advokat, bygningsarbeider, slakter eller elektriker: Skal vi ha jobben gjort vil vi at den blir gjort av noen som faktisk har fagutdanning. At læreren som skal gi unga våres noe av den viktigste ballasten i livet videre, nemlig utdanningen, er en fagperson vil alle foreldre si seg enig i at er viktig. Vi vil vel egentlig rett og slett se på det som en selvfølge.

Slik er det dessverre ikke lenger.......... for Høyesterett har vært ute med noe som best kan kalles et glipptak.

Det er mange ufaglærte i skolen, og ikke alle kommuner har like lette jobber med å finne faglærte når de skal ansette. Men enn så lenge så var det slik at det kunne se ut til at intensjonen var at faglærte lærere skulle inn i jobb så sant det var råd å få til. Dette skulle Opplæringslovas §§10-1 og 10-6 sørge for. Den ene ved å kreve utdanning ved ansettelse, og den andre ved å begrense adgangen til unntak.

Disse to paragrafene lyder slik:

§ 10-1. Krav om kompetanse ved tilsetjing av undervisningspersonell

Den som skal tilsetjast i undervisningsstilling i grunnskolen og i den vidaregåande skolen, skal ha relevant fagleg og pedagogisk kompetanse. Departementet gir nærmare forskrifter om krav til utdanning og praksis for den som skal tilsetjast i undervisningsstillingar på ulike årstrinn og i ulike skoleslag.

§ 10-6. Mellombels tilsetjing

Dersom det ikkje er søkjarar som fyller kompetansekrava for tilsetjing i § 10-1, kan andre tilsetjast mellombels. Med mindre det er avtalt ein kortare tilsetjingsperiode, skal tilsetjinga vare til og med 31. juli.

Så kom Hol kommune på banen: en faglært lærer søkte i flere omganger jobb (2008 og 2011) som lærer i kommunen, men ble ikke engang kalt inn til intervju. Ufaglærte ble ansatt i stedet. Kommunen mente altså at de, for egen regi, var bedre kvalifisert til å vurdere lærens skikkethet enn høyskolen som hadde utdannet læreren. (Hvilke formelle kvalifikasjoner noen kommune i sine ansettelsesutvalg kan vise til for å overprøve en lærerutdanning sies ikke.) Men det er nettopp denne kompetansen Hol kommune anfører i sine argumenter til Høyesterett. Kommunen sier:

(17) Lagmannsretten har basert seg på en uriktig lovforståelse. Det må skilles mellom opplæringslova § 10-1 første punktum hvor det er arbeidsgiver som avgjør hva som er "relevant fagleg og pedagogisk kompetanse", og § 10-1 andre punktum hvor det er departementet som fastsetter i forskrift hvilke krav som stilles til utdanning og praksis. Forskriftskravene er minimumskrav for fast ansettelse.

(18) Arbeidsgivers vurdering av en søkers skikkethet må komme i tillegg til den skikkethetsvurdering som utdanningsinstitusjonene foretar. Det skal mye til for at en student blir utestengt på bakgrunn av en slik vurdering. Skikkethetsvurderingen som foretas på studiet er uansett ferskvare, og det er ingen etterfølgende vurdering av læreres skikkethet som kan føre til at læreren mister retten til å utøve yrket.

Og som Hol kommune ønsket seg det, slik ble det.... en lov som alle trodde sier at det skal ansettes faglærte lærere og der departementet bestemmer hvem som er lærer (samt at muligheten for unntak er der om det ikke er kvalifiserte søkere) er blitt endret av Høyesterett til at det er opp til kommunenes skjønnsmessige vurdering ved hver ansettelse å bestemme hvem som er lærere i dag.

Nå er det ikke slik at dette er en blankofullmakt til kommunene til å ansette hals over hode etter trynefaktor, og dermed er heller ikke dette døden for den faglærte lærer, men dette er ikke heldig for hvor går grensen: Grensene for hvor skjønnet slutter i Høyesteretts dom er ikke oppgått, så hvilke kriterier kommunene skal bruke i eget skjønn er like i det blå som når Hol kommune anla ny rettspraksis på egenhånd. Dette er ikke holdbart, og fullstendig respektløst overfor fagutdannede. Har du utdanning skal du selvfølgelig gå foran ufaglærte.

Problemet er enkelt:

Dette er det motsatte av hva Høyesterett med minimalt flertall kom fram til: Høyesterett sier at arbeidsgiver rent faktisk lovlig kan komme til det resultat at det i valget mellom en formelt ukvalifisert og en formelt kvalifisert, så er det den formelt ukvalifiserte som likevel er best kvalifisert for jobben. Mindretallet på to dommere påpeker at denne åpningen ikke kan sies å følge direkte av loven, og at den for øvrig også er i strid med mer enn 10 års praksis fra Sivilombudsmannen.

Derfor må vi ta med dette som enda en del av skolens utfordringer. Kampen for økt lærertetthet og lærernes kamp mot KS har gått ei stund, og de er absolutt ikke i mål. Nå må denne dommen bli en del av jobben fremover. Loven og forskriftene må samstilles med virkeligheten slik at en lærer fortsatt er en lærer når hun søker på jobb, og så får kommunene holde seg til å bestemme om de trenger fordypning i spesialpedagogikk eller musikk. Skikkethetsvurderinger av lærerutdanningen må ligge hos høyskolene og krav til faglig og pedagogisk kompetanse må ligge hos departementet, ellers får vi rundt 400 forskjellige praksiser alt etter hva kommunereformen ender opp med av antall kommuner.

For meg er en lærer en lærer og en lokfører er en lokfører både i dag og i morra, og de opplever begge at utdanninga deres tukles med. Fagfolk er de uansett, og de er stolte av det.

.....men jeg er litt usikker på om en høyesterettsdommer alltid er en høyesterettsdommer.

NHOs klassekamp mot aktivistene

I dag blir det kjent at Terje Fjellum mfl er saksøkt av NHOs medlemsbedrifter etter deres aksjoner for å stoppe streikebryteriet under hotellstreiken.

Den korte konklusjonen er at en avtale med NHO har mindre nytte- og bruksverdi enn dasspapir.

Den lange konklusjonen er at Fellesforbundet kan grave fram alle streikebrytersakene fra skuffen igjen, og kjøre opp sak etter sak. Provokasjonene fra NHO og bedriftene i denne streiken var så drøye at jeg fortsatt mener det var feil å la de ligge under påskuddet om husfred. Her fikk NHO testet hvor langt de kan dra strikken i en streik uten at det kom reaksjoner fra andre enn enkeltmedlemmer, og det var en nyttig lærdom for dem.

Nå prøver de å tøye strikken enda litt lenger…..

Først med tidenes mest kreative tolkning av tariffavtalebegrepet «parter». I avtalen er partene NHO, NHO Reiseliv, LO og Fellesforbundet, og dette skrev de under på: «Partene er enige om å bilegge alle tvister som har oppstått som følge av streiken, herunder rettslige tvister og uenighet knyttet til påstander om boikott/blokade, streikebryteri mm.» Men plutselig mener NHO Reiseliv nokså beleielig dette: «Når det er sagt er det min klare oppfatning at det avsnitt som det vises til fra Fellesforbundets side fra meklingsprotokollen ikke kan påberopes i de søksmål/sakene det her vises til da forpliktelsene i protokollen kun gjelder de «parter» som var til stede». Så plutselig gjelder den underskrevne avtalen tilsynelatende kun forhandlingsdelegasjonene. Skal vi da tolke NHO Reiseliv slik at tariffavtalen også kun omfatter forhandlingsdelegasjonene, og ikke oss andre medlemmer og bedrifter? 

NHO Reiseliv fremmer jo i teksten i FriFagbevegelse at de mener de ikke kan forplikte enkeltbedrifter, selv om det er akkurat det tariffavtaler er, nemlig forpliktende avtaler mellom enkeltbedrifter og ansatte. Deretter følger de opp med det akrobatiske krumspringet «Hverken NHO eller NHO Reiseliv har noe med eller er delaktig i de nevnte søksmål og vi forholder oss derfor til den enigheten som ble inngått under meklingen.» 

Dermed har liksom NHO dratt «kom ut av fengsel gratis»-kortet ved at det er leiesoldaten Skarning som gjør jobben for NHO Reiseliv og deres bedrifter. Ja, Skarning er ikke ansatt i NHO, Skarning jobber blant annet for NHO sin konkurrent Bedriftsforbundet. Skarning jobber like fullt for NHOs bedrifter som har skrevet under gjennom NHO på at alle tvister skulle legges døde etter streiken.

Men avtaler bryr ikke NHO og bedriftene seg om når det ikke passer dem. Det er ikke første gang, og nå må vi kanskje snart ta lærdom av dette? Så både den lange og korte konklusjonen er at en avtale med NHO har mindre bruksverdi enn dasspapir.

Hva er det egentlig NHO får til her? De klarer å finne ut hvor ufattelig mye de slipper unna med før også ledelsen i fagbevegelsen lar fredsplikten fare ut vinduet, og det er tydeligvis mye NHO kan slippe unna med. Men de angriper også den enkelte arbeider bevisst for å knekke de sterke stemmene. Dette er klassekamp, og pr nå har NHO et solid overtak.

Syretesten for ledelsen i fagbevegelsen blir nå om NHO både kan slippe unna med alle provokasjonene under streiken, avtalebruddet i husfredparagrafen OG at bedriftene nå starter en klappjakt på enkeltmedlemmer som gjorde det ledelsen i fagbevegelsen burde gjort. Nemlig å slå hardt ned på provokasjonene som kommer alt for tett og gjennomført til at det ikke kan sies å vøre planmessig gjennomført. Lykkes de med å ta ut Terje og de andre lykkes de også med å skremme andre arbeidere som ser at NHO går for langt til taushet.

Det er nemlig ikke bare avtalene og ledelsen som NHO aktivt underminerer. Nå går de spesifikt etter fagbevegeslens ryggrad. Nå går de etter aktivistene i gata for å skremme disse inn under en fredsplikt NHO sjøl ikke følger.

NHO har ensidig gått bort fra fredsplikten, så nå er det opp til fagbevegelsen å møte utfordringen. Aksjoner slik den Terje og andre utførte er bare med på å utligne maktforholdet. Da er det bare en ting som gjelder, og det er det samme som jeg oppfordret fagforeningslederne til under streiken: «Neste gang medlemmene aksjonerer håper jeg dereikke stopper dem, men stiller dere sammen med dem. Slik kan dere bli med å tafra NHO fordelen de har når kun LO følger fredsplikten og spillereglene. Sålenge vi oppfører oss slik NHO ønsker vil vi bare ende ut med å bli en skyggeav den makten LO kan være for arbeidsfolk.»

NHOs korstog for velferdsprofitører

NHO gir seg ikke!

Nå er NHO i gang igjen. Med bestillingsverket "NHOs Kommune-NM 2016" som mikrofonstativ tar Skogen Lund en ny runde på kjepphesten kommunesammenslåing, og nå helst med tvang fra Stortinget siden reformens mottakelse blant folk har vært rimelig lunken. Dette sier Skogen Lund på NRKs nettside 16 august 2016. "Det er en sammenheng mellom størrelse og næringsutvikling. Jo større kommune, jo mer attraktiv for arbeidsgivere og -takere. Dette viser Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) sitt kommunebarometer." Konklusjonen til NHO blir som følger "...de 50 beste kommunene representerer mer enn halvperten av Norges befolkning, mens de dårligste 50 kun representerer 1,7 prosent. Der er det gjennomsnittlige innbyggertallet på under 2000 innbyggere."

NHOs sjef lufter sin frustrasjon over motstanden mot kommunereformen før hun kommer med denne konklusjonen: "Stortinget kan vedta en optimal kommunestruktur for Norge. Der hvor det blir for meningsløst å opprettholde de små må man lage større regioner. Det er godt mulig at det er upopulært, men det er godt mulig at det er nødvendig for å få en fornuftig styringsform og opprettholde bosetting på mindre steder i Norge."

NHO mener altså at dette er så viktig at de mener tvang er rett medisin mot en befolkning som er mildt sagt lunkne til reformen. Behovet for tvang blir grunngitt ut fra funnene i NHOs Kommune-NM 2016, og samsvarer med NHOs argumentasjon om tvangsmessig kommunesammenslåing helt siden daværende NHOsjef Bernanders offensiv i 2010. Ikke overraskende er da også konklusjonen også i dette årets Kommune-NM at kommuner er for små. Så små at de ikke veit sitt eget beste og må underlegges sammenslåing ved tvang iflg NHO. Men hvor solid er egentlig faktagrunnlaget i NHOs argumentasjon?

NHOs Kommune-NM. NM i hva og på hvilken hjemmebane?

Stein Østre, som er professor i forvaltningsøkonomi, har kastet lys over dette fenomenet kalt Kommune-NM. Østre skriver i et innlegg som har vært trykt i aviser over hele landet: "I rapport 2016/31 "NHOs Kommune-N 2016" heter det i forordet at de presenterte data, dvs indikatorsettet "er utviklet i samarbeid mellom Vista Analyse og NHO. Det endelige indikatorsettet er fastlagt av NHO" Rapporten gir således klar beskjed om at det dreier seg om et "politisk bestillingsverk", som derved er uten faglig integritet eller objektive dimensjoner." Altså god gammeldags cherry picking av statistikk for å få det svaret NHO ønsker, nemlig så store sammenslåinger av kommuner som overhodet mulig.

Når NHO velger å drive sjølplukk i statistikken blir blant annet dette borte iflg Østre: boligpriser og boligmangel, transportproblemer, miljøforurensning, kriminalitet og innbyggernes tilfredshet med skole, helsevesen mm. Egentlig rett og slett ganske viktige element for å vurdere om en kommune er et bra sted å bo, og som iflg Østre mfl er bedre i små kommuner enn store. Men samtidig argumenterer NHO med at størrelse er viktig for tjenestetilbudet, sjøl om altså tallene de valgte bort i Kommune-NM sier det motsatte.

I beste fall er da Kommune-NM et teoretisk tankespinnsprosjekt der alle faktorer som ikke passer inn er fjernet, og i verste fall et bevisst forsøk på produsere "fakta" for å nå sitt mål. Vi må vel konkludere med at NHO bruker det bevisst for å endre debattforutsetningene. Men som faktabasert innlegg i debatten er ikke Kommune-NM verdt mer enn den gjennomsnittlige statistikkhenvisning i et kommentarfelt i nettavisene.

Hvem er så denne Stig Østre?

Østre er sammen med Bjarne Jensen to ansatte på Høgskolen i Hedmark. Begge er professorer i forvaltningsøkonomi og har da nettopp samspillet makroøkonomi, sosialøkonomi og offentlig virksomhet som fagfelt. De uttaler seg altså om sitt eget fagfelt med faglig tyngde. Dette har falt bl.a. Høyres Gunnar Gundersen tungt for brystet. I februar 2014 fyrte han av en bredside mot de to og Høgskolen i Hedmark. Det var blitt et "venstrevridd fristed." I artikkelen tar han sterk avstand fra at de to uttaler seg og spinner sine egne teorier. På spørsmålet ""Ville du reagert om fagmiljøet på Rena hadde støttet NHO Service?" viser vel egentlig Gundersen med sitt svar det aller meste: "Mitt poeng er at forskningen må være vitenskapelig basert." Det kan vanskelig forstås annerledes enn at for Gundersen er forskning bare vitenskapelig basert når den støtter Gundersen og Høyres ideologi. Østre er iflg Gundersen venstrevridd. Så venstrevridd er Østre at han har vært medlem i Høyre fra 1958 og frem til Sovjets fall, formann i Norges Konservative Studenterforbund og redaktør i Minerva. Sistnevnte verv har blant annet også kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen, arbeidsminister Anniken Hauglie, stortingsrep Nicolai Astrup og tidligere byrådsleder Erling Lae innehatt. Dersom du definerer disse som venstrevridd trenger du nytt kompass.

Men hvorfor iveren etter sammenslåinger?

Som sagt tidligere er ikke dette nye takter fra NHO. Dette har de i alle fall jobbet for siden 2010. Da kunne vi kanskje tenke at de hadde funnet litt bedre argumenter på alle disse årene, men det har de ikke. I stedet har de satset på strategien: "Fortell en løgn ofte nok så blir den sannhet."

Heldigvis funker det ikke denne gangen. Men NHO har et argument som er gyldig nok i NHOs kretser men som ikke er videre gangbart i befolkningen. Dette argumentet ble presentert i all sin ærlighet av Petter Furulund i NHO Service: "Små kommuner gjør det vankselig å tjene penger på å drive velferdstjenester. Større kommuner gir bedre muligheter for private velferdsbedrifter." (Klassekampen april 2014) Selv om Furulund omtaler dem som velferdsbedrifter, så er det rette ordet velferdsprofitører. En rekke av disse er medlemmer i NHO Service, og de har et fantastisk rulleblad. Noe som jeg blant annet går gjennom i denne kronikken i Dagsavisen.

Bakom lurer TISA

Lykkes NHO og Sanner med sin rasering av kommunekartet er det flere ting som vil skje. Det er vanskelig å se at vi ikke får en større sentralisering rundt kommunesentrene og de store byene. Vi flytter jo dit tilbudene er, og skoler, kommunehus, sykehjem mm er viktige funksjoner. Dette er jo egentlig rett og slett dumt når store deler av verdiskapningen skjer i distriktene. Videre får vi en utradering av lokalpolitikken ved at det blir mye færre kommunestyrer som skal fylles. Dette fjerner nærheten til beslutningene og beslutningstakerne, og gjør også døren til å delta i lokaldemokratiet veldig liten og trang.

Men sist, og ikke minst, privatisering og konkurranseutsetting i store kommuneenheter vil, akkurat slik Furulund sier, gjøre det lettere for velferdsprofitørene å sope skattekroner over til privat profitt. Da passer det jo perfekt med en reform som har som mål å skape store kommuner samtidig som Norge forhandler om TISA. TISA har bla en skrallemekanisme som beskrives greit av Attac: "skralleklausul» (eller «stillstandsklausul»), en regel som sier at man ikke kan lage «nye hindre for tjenester». Det betyr i praksis at det vil være umulig å gjøre en privatisert tjeneste offentlig igjen."

Så det er ingen grunn til å ta NHOs Kommune-NM seriøst annet enn som det fabrikerte argumentet for velferdsprofitørenes fremtidige vekstmuligheter som det er.

...og det siste Forskjells-Norge trenger er at Velferds-Norge blir et privat AS Velferds-Norge og at skattekronene til velferd spises opp av velferdsprofittørene.

Paralelldebatt om velferdsprofitører

 

I fellesferien har vi hatt en rekke interessante debattinnlegg gående på Nye Meninger. 

 

Bård Hoksrud (FrP) har debattert mot Mette Nord (Fagforbundet). Samtidig har Anne Siri Koksrud Bekkelund (Civita) og meg sjøl (Rødt) debattert samme tema. Vi har argumentert for og i mot velferdsprofitører og privatisering av velferdstjenester.

Det er utrolig hvordan høyresida bruker "valgfrihet" som et trylleformular, og det går igjen hos både FrP og Civita. Like sikkert som at de snakker om "valgfrihet" bruker de ord som "kvalitet" på sine private løsninger. Men hvilken kvalitet vil de vektlegge, og hvordan skal de måle den? Når høyresida skal måle i helse og omsorg blir det jo bare en runde til med NPM og stoppeklokketyrrani. Det begge på høyresida har til felles er at det for dem fremstår som likegyldig hvordan arbeideren har det. Enten ved at de ærlig og greit sier at det er det samme for dem bare kvaliteten på sluttproduktet blire bra, eller gjennom å komme med korthus av teoretiske overbygg som skal få det til å se ut som at den private velferdsprofitøren er bra for de ansatte.

Trylleformularer, retoriske krumspring og teoretiske korthusmodeller brukes bevisst for å dekke over at målet er å selge velferdsNorge og la ansatte utbyttes for å la skattekroner bli privat profitt.

Det som er litt synd med denne paralelldebatten er akkurat det at den har gått parallelt. Dersom du ikke følger både temaet OG Nye Meninger nøye vil du glatt klare å gå glipp av den andre parallele debatten.

For å samle argumentene i debatten på ett sted laget jeg derfor denne posten der jeg linker videre til alle de fem innleggene.

God lesning.

Kommersiell velferd må kontrolleres. Mette Nord, leder Fagforbundet

Aksepter gode løsninger! Bård Hoksrud, FrP

Ta velferden tilbake! Anders Evenstuen, Rødt

Kvalitet og valgfrihet er viktigst. Anne Siri Koksrud Bekkelund, Civita

Nyliberal "valgfrihet" og velferdsprofitører. Rødt

Ta velferden tilbake!

Publisert som kronikk i Dagsavisen 6 juli 2013.

 Rødt støttet et byråd i Oslo utgått av Ap, SV og MDG. Vårt viktigste krav var en avtale som stoppet velferdsprofitører i barnehager. Vi vil stenge døren for profitthungrige private selskaper som kun sikler etter skattekronene våre. Det er ikke greit at skattekroner blir privat profitt fremfor velferdstjenester. Byrådet sa ja, og fagbevegelsen og ansatte som nå sikres skikkelige arbeidskår, jublet. Så dukker en juridisk gjennomgang av avtalen og barnehageloven opp, og det er tvil om hvorvidt avtalen står seg. Profitørene skal ut, og står loven i veien så må loven skrives om.

Oslo Ap vet hva velferdsprofitører gjør i Velferds-Norge. 1. mai 2011 sa daværende byrådskandidat Libe Rieber-Mohn på Youngstorget: «Alle sykehjem som i dag drives av private selskaper, skal bli overført til offentlig drift, dersom de rødgrønne får flertall i Oslo bystyre etter valget.» Så sier hun: «Høyresiden har vært en bremsekloss i arbeidet for et mer anstendig arbeidsliv. Det er mer overtid, flere midlertidige ansettelser og det er framfor alt privatisering for enhver pris, som et prinsipp og et mål i seg selv.» Så stadfester hun forholdene velferdsprofitørene byr på «Hvis vi vinner, skal det bli slutt på luselønn og overnatting i bomberom.» Intet er nytt under solen siden 2011, og her er noen eksempler på hva som skjer når velferdsprofitører slipper løs på velferdsstaten.

Våren 2016 kastes Orange Helse ut i Bergen og Oslo. Orange har iflg. oppsigelsen fra HINAS (Helsefortakenes Innkjøpsservice AS) gjort graverende brudd: Bl.a. har de brukt underleverandører for å løse oppdraget, og disse opererer med lønns- og arbeidsvilkår som er i strid med rammeavtalen. De ansatte er salderingspost for å gå med overskudd som kan bli profitt. Det er avvik på samtlige vikarer på kveldstillegg, og det er ikke utbetalt lønn for alle timer. HINAS viser at Orange ikke kan vise prosedyrer for å sikre innleide samme lønn som fast ansatte. De avslutter med at avvikene er svært alvorlige og krever dokumentasjon om rettmessig avlønning, opptjente feriepenger og skattemessig innrapportering og trekk av skatt.

Dette er ikke første gang Orange er i hardt vær. DeFacto laget høsten 2015 rapporten «Feilslått arbeidsgiverpolitikk i Bergen kommune». Denne handler om vikarbruken via Orange Helse i Bergen, bla. kostnaden ved å hente vikarer eksternt fremfor å ha egne vikarer ansatt. Rapporten peker på mye av det samme som HINAS har for å kaste ut Orange Helse i Oslo. Reaksjonen fra Orange var å true DeFacto med søksmål, men det ble med trusselen. Orange er kastet ut av Bergen og Oslo, og Rødt Moss krever gransking av Orange.

Grove brudd på arbeidskår fra velferdsprofitører er ikke nytt. Februar 2011 sprakk fasaden i daværende byråd Sylvi Listhaugs glansbilde av privatiserte sykehjem. Ammerudlunden m.fl. av Adeccos sykehjem i Oslo avsløres i grove brudd på lønns- og arbeidskår. Sykehjemmet som gjentatte ganger vinner Oslo kommunes brukerundersøkelse for sykehj Faller avtalen mellom Rødt og byrådet på grunn av barnehageloven er det ikke avtalen som er feil, men loven. Da forventer vi at byrådspartiene blir med og endrer barnehageloven. em betaler ikke overtid. Det er ulovlige dobbeltvakter og pensjonsavtalene er elendige. Videre er det ikke lokale lønnsforhandlinger, og arbeidsplaner lages ikke i samråd med tillitsvalgte. Alt er grove brudd, og samtidig nødvendig om velferdsprofitøren skal gjøre skattekroner til privat rikdom. Så mens de ansatte slet med ulovlig lange vakter og elendig pensjon, vokste bankkontoen til Adecco, og NHO Service laget skryteartikler om hvor fantastisk Addeco driver Ammerudlunden.

Privatskolen Westerdals er et annet eksempel på hva som skjer når private slipper løs i en offentlig oppgave, nemlig utdanning. Westerdals ble i vinter avslørt som et profitthungrig rovdyr som jakter statsstøtte og skolepenger for egen vinning. I oktober 2015 avslører Dagens Næringsliv at eierne har tatt ut 100 millioner via kreativ eierstruktur og sjonglering med statsstøtte og skolepenger. Så avsløres korrigerte søknader til Lånekassen så statlig støtte gis til studier som ikke er godkjente. Lånekassen har krevd tilbakebetaling av 53 millioner kroner. Westerdals er anmeldt til Økokrim.

Det er ca. 430 private barnehager i Oslo og våre skattekroner er deres offentlige tilskudd. Aller først; forskjellen mellom Westerdals og barnehager er lovverket. Det er ikke lov med utbytte fra skole, men barnehageloven §14a sier: «Offentlige tilskudd og foreldrebetaling skal komme barna i barnehagen til gode». Smutthullet er «et rimelig årsresultat». Velferdsprofitører har sitt rulleblad. Da er det skremmende at loven åpner for «et rimelig årsresultat». Hva tjener disse høyresidens såkalte «gode krefter» på sin «veldedige» gjerning i barnehagen?

Her er bomben: Ingen kan si hvor mye skattekroner de tar i profitt fremfor å drive barnehage for skattepengene! Byrådet vil ha svar, og utredningen er i gang. Men med alle de graverende sakene må vi spørre: Hvorfor forsette med noe høyresiden startet som ingen har oversikt over? Men noen tall har vi: Barnehageselskapet Læringsverkstedet hadde i 2014 overskudd på 26 millioner og egenkapital på 97 millioner. DeFacto gir mer kjøtt på beinet: «I 2011 var registrerte personalkostnader pr. årsverk i kommunale barnehager 506.891 kroner, mens tilsvarende kostnader i ikke-kommunale barnehager var 426.706 kroner.» Dette er penger som eierne når som helst kan ta ut, og en sammensausing av foreldrebetaling og offentlige støtteordninger. Det er et demokratisk problem at ingen har fullstendig oversikt over hvor skattepengene blir av.

Rødt er klare: Alle skattekroner til velferd skal bli velferd! Profitørene har gang på gang vist at de er uskikket i velferdsstaten. Vi venter at rovdyr er rovdyr og kapitalister er kapitalister, men det gir konsekvenser: Velferdsgoder er for viktige til at profittmaksimerende kapitalister skal få boltre seg i våre skattekroner. Rullebladet gir kun en konklusjon: Ta det tilbake! Faller avtalen mellom Rødt og byrådet på grunn av barnehageloven er det ikke avtalen som er feil, men loven. Da forventer vi at byrådspartiene blir med og endrer barnehageloven.