«Vårt ståsted er simpelt og lettforståelig. Vi selger arbeidskraften vår, og da forbeholder vi oss også retten til å inndra arbeidskraften vår. Ellers er vi ikke annet enn slaver.»
Vi aksepterer ikke at vår arbeidshverdag raseres, og derfor inndro vi nylig arbeidskraften i en politisk streik mot en rasert Arbeidsmiljølov.
Mye er alt sagt om endringene fra regjeringen og mer vil bli sagt, både i dag og i tida som kommer. Derfor kan det være greit å se litt på de lange linjene, på politikken til regjeringen og hvor den kommer fra.
– Dette er fagforeningsknusing
Det stemmer ikke når Robert Eriksson, Arve Kambe, Siv Jensen og Erna Solberg sier at de ikke forstår hvorfor fagbevegelsen er sinte på forslaget. De forstår så alt for godt hvorfor vi er sinte. De veit nemlig nøyaktig hva de gjør! De følger ei oppskrift på markedsliberalisme og fagforeningsknusing som er perfeksjonert gjennom 40 år.
«Ellers er vi ikke annet enn slaver»-sitatet, som jeg startet med, er fra gruve- og havnestreikene i England på 80-tallet, og det er her mye av regjeringas ideologiske arsenal for krigen mot fagbevegelsen kommer fra. Ideologien som ligger bak Høyre, Venstre og FrP i arbeidslivet kan spores direkte tilbake til England og USA på 80- og 90-tallet.
Den indre fienden er farligst
“Vi måtte bekjempe den ytre fienden på Falklandsøyene, og vi må alltid passe oss for den indre fienden. Denne er mye vanskeligere å slå og mye farligere for vår frihet.» Her har England gått til krig mot Argentina, og hun snakker om en verre fiende innenlands. Men hvem er den indre fienden Thatcher er så redd for? Jo, det er gruvearbeidere i England.
Siv Jensen og Erna Solberg fremhever begge Thatcher som rollemodell, og rollemodellen deres sier her at fagbevegelsen er farligere enn en fiendtlig hær for den britiske befolkningen. Da må jo alle midler være lov for å knuse oss, ikke sant?
Arbeidsfolk bør holdes nede
Vi finner den samme tanken på andre sida av Atlanteren. Daværende sentralbanksjef i USA, Alan Greenspan, videreførte Reagens finanspolitikk og satt i vervet helt frem til 2006.
Greenspan påpekte at mye av suksessen (den økonomiske veksten) var basert på det han kalte «økende arbeiderusikkerhet». Han forklarte at «Hvis arbeidsfolk er usikre, hvis de er en del av midlertidigheten og lever usikre liv, så vil de ikke stille krav. De vil heller ikke kreve høyere lønn og bedre velferdsgoder. Vi kan sparke ut arbeiderne om vi ikke vil ha dem. Det er dette som kalles en sunn økonomi.»
Greenspan ble æret og berømmet for sin innsats og for sin gode kløkt i jobben med å styre USAs finanser, helt til ideologien hans bidro til å utløse finanskrisa i 2008. Men slikt stopper jo ikke høyrekreftene i dagens regjering fra å gjenta den økonomiske «suksesshistorien». Erikssons forslag er jo nær en blåkopi av Greenspans tanker. Midlertidighet, innleie, løse ansettelsesforhold, sjefens makt til å definere arbeidsdagen din, vi kjenner det igjen.
Fagbevegelsen må svekkes
Fra politikere som Thatcher og Reagan, filosofer som Ayn Rand og økonomer som Ludvig von Mieses, Milton Friedman og Alan Greenspan henter regjeringa sin ideologiske ballast.
Det er ikke vanskelig å øyne en idé, et mål, og en plan bak det som skjer. Arbeidsfolk skal være små atomer i arbeidslivet, isolerte og svake. Skal midlertidighetens arkitekter komme dit, er det noe som må vekk: fagbevegelsen.
Vi finner akkurat de samme tankene igjen i hos våre egne politikere på høyresida.
Frp vil ha vekk kollektive lønnsoppgjør
Carl I. Hagen karakteriserte det som en stor feil at FrP ”var dumme nok til å stemme for Arbeidsmiljøloven i 1977.” Han har, etter eget sigende, angret på dette siden den dagen for 35 år siden. Holdningen hans speiles i FrPs prinsipprogram. På side 4 står det: «Et fritt arbeidsmarked fungerer imidlertid ikke godt så lenge monopollignende organisasjoner inngår avtaler sentralt for arbeidstakere og arbeidsgivere.» Så kollektive tariffoppgjør, slik vi har i Norge, er altså definert som et hinder for det velfungerende arbeidslivet. Bare så synd at i den virkelige verden er Norge, med verdens sterkeste fagbevegelse, et av verdens mest produktive land.
Venstre-lederen blir kvalm av LO
Venstreleder Trine Skei Grande ble i 2012 kvalm av LO, fordi fagbevegelsen tok vare på sine medlemmer, og i Venstres prinsipprogram finner du ikke ordet «fagbevegelse» i det hele tatt. Kun en henvisning til den «frie forhandlings- og streikeretten». Like viktig er neste setning: «Interesseorganisasjoner er viktige, men deres makt må aldri erstatte den styringen som de folkevalgte organer utøver for hele befolkningen.» Igjen ser vi at den kollektive forhandlingsmåten vi kjenner fra tariffoppgjørene beskrives som et uheldig utslag av «interesseorganisasjoners» makt. Venstre er det eneste partiet som mener Eriksson ikke har gått langt nok.
Høyre ønsker økte klasseforskjeller
Høyre derimot har lært av sitt søsterparti i Sverige. De har slipt ned retorikken så den høres ufarlig ut. Oppmyking, fleksibilitet og omstillingsevne er ord som brukes flittig. Effekten er like fullt fjerning av faglige rettigheter, svekket stillingsvern og midlertidighet. I deres program står at: «Høyre ønsker å myke opp regelverket og legge til rette for tiltak som stimulerer til en aktiv arbeidsinnsats.» I praksis har dette betydd å kutte i stønader for de svakeste, for eksempel uføretrygden, og kutte i formue- og selskapsskatt for de rikeste: Pisk og gulrot, enkelt og greit. Er det ikke rart: arbeidsfolk trenger pisk for å yte, mens sjefer trenger gulrot for å yte.
LO juger, sa Høyre
Når Høyre skal ha reine ord for penga lar de tenketanken Civita snakke, det vil si lærernes uvenn, Kristin Clemet. Clemet er, for de som ikke er bevandret i skoleverket, hun som ga lærerne til KS, som bidro til rabalderet og streiken i våres.
Som sagt, Høyre pakker inn budskapet, mens Clemet forkynner! Her er Clemet i desember 2012, seks måneder før valgkampen:
- Innstramming i sjukelønna
- Økt adgang til midlertidig arbeid
- Fjerne øvre aldersgrense i arbeidslivet
- Vetoretten til fagbevegelsen mot nordsjøturnus i arbeidsreglene
- Lavere skatt kan øke arbeidstilbudet
Noen som husker hva Høyre svarte da vi sa at det var nettopp det Clemet erklærte som Høyre mente med oppmyking og fleksibilitet? De sa: Skremeselspropaganda! LO juger! Fagbevegelsen overdriver!
Og hva er det vi kjemper mot i dag? Jo, omtrent hele smørbrødlista til Clemet.
Nyliberalismens partier
Vi kjemper for faste ansettelser og faste arbeidstider, mot ulovlig innleie og søndagsarbeid. Vi kjemper denne kampen, ikke bare for oss sjøl. Vi kjemper også for at våre unger skal slippe den midlertidigheten som regjeringa ønsker for oss. Vi fortjener bedre, og unga våre fortjener bedre enn regjeringas forslag, som gir all makt til sjefene på vår bekostning.
Det er åpenbart at de tre partiene har lagt seg tett opp til nyliberalismen. Makten og kapitalen skal rå grunnen, og alle motkrefter må fjernes og marginaliseres. Markedets usynlige hånd blir mer og mer den eneste rettesnor i den mørkeblå politikken. Problemet er: Sjansen er større for at en sau klarer å skifte ei lyspære, enn sjansen for at den usynlige hånda klarer å skape et perfekt samfunn.
Kverner opp solidaritet og sikkerhetsnett
Angrepene på støtteordninger, uførepensjon, fattigfolk og tiggere er den ene siden av bildet, her angripes samhold og velferdsordninger, og de svakeste stigmatiseres som late snyltere. For ”alle kunne sikkert jobbet mer om de bare gadd”, er refrenget fra høyresida. Angrepene på arbeidsfolk og faglige rettigheter er den andre siden av samme bildet: Fjerning av den såkalte sentrale «vetoretten» for fagforeningen ved umenneskelige turnusordninger, kollektiv søksmålsrett som fjernes og så videre. Alt dette er små tannhjul i en nyliberalistisk maskin, som sakte, men sikkert svekker fagbevegelsen og gir makta til sjefen. Sakte, men sikkert kverner den opp solidaritet, sikkerhetsnett og samhold mellom arbeidere i eller uten arbeid. Og målet er klart: Splitt oss og hersk over oss, få oss til å kjempe mot hverandre i en evig konkurranse om å gjøre jobben for lavest mulig pris.
Én for alle og alle for én
Derfor må vi tilbake til fagbevegelsens grunntanker: Én for alle og alle for én! Og like viktig: monopolisere arbeidskrafta. Det er kun når vi er samlet som arbeidsfolk at vi kan vinne denne kampen.
Med dette er vi tilbake der vi startet, nemlig hvorfor vi gikk i politisk streik.
«Vårt ståsted er simpelt og lettforståelig. Vi selger arbeidskraften vår, og da forbeholder vi oss også til retten å inndra arbeidskraften vår. Ellers er vi ikke annet enn slaver.»
Teksten er en tilrettelagt versjon av talen Anders Evenstuen holdt under storstreiken 28. januar, til forsvar av Arbeidsmiljøloven. Under markeringa på Flå. Publisert på Radikal Portal 10. feb 2015.
