Lønnsforskjeller: Vi er verre enn Sverige.

For ei uke siden kom tall på lønnsutvikling oglønnsforskjeller i privat sektor , og vi har ikke noe å juble over. Tallene dekker årene 2000 til 2015, så både partier som hevder å jobbe for små forskjeller og dagens mørkeblå partier som egentlig mener at forskjeller er kult og konkurransefremmende får ta sin del av ansvaret for hvordan ståa er.

Fra Arbeidslivet.no sin atrikkel

 For tallene gir sin klare tale. Norge har lullet seg inn i en konsensuspreget “vi er alle en stor middelklasse, og dessuten verdensmestre i det meste” –holdning, og en stor arbeiderklasse er i stor grad sovende i lykkelig uvitenhet om hvordan arbeideres verdiskaping fordeles. Mens arbeideren leser VGs sportssider og raser over en eller annen sak på TV2.no om helsekøer fortsetter pengene som arbeideren skaper å sendes oppover i klassehierarkiet. Politiske partier og fagbevegelsen har lenge pekt på at Sverige er verre enn oss, men det er slik at forskjellene i lønnsfordelingen er verre i Norge enn Sverige.

Null lønnsvekst siden 2008 for de lavest lønte.

For det er faktsik slik at de 10% lavest lønte har stått stille siden 2008 når vi legger inn prisvekst, KPI og inflasjon. Dette er det største spriket i alle nordiske land, og må være en vekker om at bak all praten om “små forskjeller” og “mindre forskjeller” så er det faktisk det motsatte som skjer. Like interessant er det å se hvem som sitter nederest ved bordet. Der finner vi bl.a. serveringsbransjen og tjenesteytende del av privat sektor, og vi finner kvinner i deltid. Nå er det ikke bra at noen tjener dårlig, men ser vi på andelen over 30 i denne gruppa blir da en trend enda klarere, de jobber i serveringsbransjen. Når disse passerer 30 har de allerede rundt ti års fartstid som lavest lønnet i samfunnet. Ti år med å snu hver krone i lønningsposen i et land som renner over av penger, og som kan gi alle en bedre hverdag om vi vil, kan egentlig kalles systematisk og organisert vold mot folk.

Fra Arbeidslivet.no sin atrikkel

Treretters hos middelklassen.

Samtidig har midtsjiktet av arbeidere økt sin lønn med 30 prosentpoeng målt mot de som sitter nederst ved bordet. Vi kan ikke bare være fornøyd med at vi sjøl har til salt i maten, vi må også stå solidarisk med de som ikke får sin rettferdige del av verdiene de skaper når de arbeider. For våre brødre og søstre nederst på lønnsstigen er som regel eneste løsning for å lappe på en skral økonomi enten å jobbe dobbelt, jobbe svart på si eller forbrukslån, og kanskje gjerne alle tre på en gang. Amerikansk arbeiderklasse har slitt med dette i flere tiår, og det er ikke noen god løsning. 

Forbrukslånene som pushes i reklamen på TV2 er ikke til fordel for noen andre enn nettopp lånehaiene som håver inn på at folk faktisk gjerne vil at unga deres skal ha en litt annen ferie enn å være hjemme i sommer for en gangs skyld, om de da ikke trengte penga for at det skal være varm middag på bordet sju dager i uka.

Fra Arbeidslivet.no sin atrikkel

Bullseye for midlertidige stillinger.

Midlertidige stillinger, de mørkeblås “gave” til arbeidere. Endringene i Arbeidsmiljøloven har vært aktive så lenge nå at vi begynner å se omrisset av hvordan disse slo inn. Disse endringene treffer perfekt inn i FAFO sine tall. SSBs arbeidskraftundersøkelse viser klart at oljebransjen sliter, noe vi alle visste. Men i tallene finner vi en finurlig sak: Oljebransjen har på to år mistet 25 000 arbeidsplasser, noe som rett nok kan kalles en krise, samtidig har antallet midlertidige stillinger økt med nettopp 25 000, bl.a i serveringsbransjen og hotellnæringa på ett år. 

At 25 000 oljearbeidere er på NAV er rett nok ei krise, men det er ei minst like stor krise at 25 000 arbeidere som allerede er nederst ved bordet også er fanget i lausarbeidersystemet til de mørkeblå. Nye 25 000 av våre felles lavest lønte kolleger er att på til tvunget til å stå med lua i hånda og bukke og skrape for ny korttidskontrakt flere ganger i året og totalt er nå 232 000 omfattet av midlertidige stillinger i Norge. https://www.ssb.no/arbeid-og-lonn/statistikker/aku

Fagbevegelsens kamp for å løfte de lavest lønnede.

Fagbevegelsen har i alle kjempet (med varierende suksess) for å løfte lønna i bunn og kvinnelønna. Det må selvfølgelig arbeiderbevegelsen fortsette med, men tallene fra SSB og FAFO avdekker en av grunnene til at uansett hvor offensivt vi tar disse krava ut i tariffoppgjør så vil vi slite med å løfte i bunn. Blandt de 10% lavest lønte er det rett og slett veldig lav organisasjonsgrad. Så selv om allmenngjøring kan gjøre litt, så er det alikevel bare en ting som virkelig kan løfte våre kamerater nederst ved bordet, og det er organisering. Selvfølgelig er det allerede mange rundt i fagbevegelsen som gjør en enorm jobb her, og vi må fortsette. Samtidig er det strukturer her som kommer fra politisk hold. Så vi som arbeiderklasse må gjøre vårt på arbeidsplasser og på gata for å organisere, men vi må også ta tak i den strukturelle volden det skjeve lønnsnivået utgjør. Videre må fagbevegelsen faktisk ta inn over seg at millionbonuser og aksjeutbytte er arbeideres verdiskapning som blir tatt fra dem, og gitt til aksjonærer som akkumulerer verdien av andres arbeidsinnsats som sin egen rikdom. I en slik situasjon er det ikke aktuelt med lønnsmoderasjon, for det nok penger i kista.

Valget i 2017 blir en kamp mot Forskjells-Norge.

Lønnsforskjeller er en del av Forskjells-Norge, og gjennom at arbeidere sørger for å bytte ut mørkeblå politikere med arbeidsfolk på Stortinget kan vi stoppe en av driverene for det problemet at vi ikke klarer organisere de lavest lønte. Vi må gjøre om adgangen til midlertidige ansettelser, for som de to rapportene viser: Lausarbeidersystemet rammer de som sliter mest allerede.

Deretter må ta en total endring av hvordan vi fordeler godene i samfunnet, og da har ikke noen av hverken dagens eller forrige regjerings partier noe godt svar, for deres løsninger har økt forskjellene uansett hvordan de selv argumenterer for at deres politikk har slått ut.

Valget i 2017 blir en kamp mot Forskjells-Norge, og kampen er reell. For å vinne trenger vi en bevisst arbeiderklasse som tar kampene i bedriftene, på gata og på Stortinget. Vi trenger at folk krever sin rettmessige del, og vi trenger modige krav. Gratis tannlege, gratis barnehage, ett skattesystem som faktisk omfordeler verdier, en stopp i gallopperende boligpriser, slutt på avdemokratiserende avtaler som TISA og EØS. Alt dette er mulig om vi skiller snørr fra bart i valget og står samlet som en helhet uansett om vi er renholdere, mekanikere, sykepleiere eller anleggsarbeidere.

Våre brødre og søstre nederst ved bordet fortjener det, for der nede, helt nederst ved bordet, der fortjener ingen å sitte.

Når er en lærer en lærer?

Gåte: Når er en lærer en lærer? Svaret: Bare når kommunen som ansetter ønsker det!

Hvordan skjedde dette?

En lærer er en lærer, i alle fall var det sånn før. De aller fleste av oss har en eller annen fagutdanning, enten det er videregående skole, mesterbrev, høyskole eller universitet... og vi er stolte av dette. Vi kan et fag, og vi har en egen unik kompetanse i det faget vi har valgt å fordype oss. Selv er jeg utdannet barnehagelærer, og selv om jeg også har jobbet med mye annet gjennom åra så er det slik at jeg har et papir som sier at jeg har en fagutdanning. Denne er jeg stolt av!

Uansett om det er fagutdanning som lærer, renholder, advokat, bygningsarbeider, slakter eller elektriker: Skal vi ha jobben gjort vil vi at den blir gjort av noen som faktisk har fagutdanning. At læreren som skal gi unga våres noe av den viktigste ballasten i livet videre, nemlig utdanningen, er en fagperson vil alle foreldre si seg enig i at er viktig. Vi vil vel egentlig rett og slett se på det som en selvfølge.

Slik er det dessverre ikke lenger.......... for Høyesterett har vært ute med noe som best kan kalles et glipptak.

Det er mange ufaglærte i skolen, og ikke alle kommuner har like lette jobber med å finne faglærte når de skal ansette. Men enn så lenge så var det slik at det kunne se ut til at intensjonen var at faglærte lærere skulle inn i jobb så sant det var råd å få til. Dette skulle Opplæringslovas §§10-1 og 10-6 sørge for. Den ene ved å kreve utdanning ved ansettelse, og den andre ved å begrense adgangen til unntak.

Disse to paragrafene lyder slik:

§ 10-1. Krav om kompetanse ved tilsetjing av undervisningspersonell

Den som skal tilsetjast i undervisningsstilling i grunnskolen og i den vidaregåande skolen, skal ha relevant fagleg og pedagogisk kompetanse. Departementet gir nærmare forskrifter om krav til utdanning og praksis for den som skal tilsetjast i undervisningsstillingar på ulike årstrinn og i ulike skoleslag.

§ 10-6. Mellombels tilsetjing

Dersom det ikkje er søkjarar som fyller kompetansekrava for tilsetjing i § 10-1, kan andre tilsetjast mellombels. Med mindre det er avtalt ein kortare tilsetjingsperiode, skal tilsetjinga vare til og med 31. juli.

Så kom Hol kommune på banen: en faglært lærer søkte i flere omganger jobb (2008 og 2011) som lærer i kommunen, men ble ikke engang kalt inn til intervju. Ufaglærte ble ansatt i stedet. Kommunen mente altså at de, for egen regi, var bedre kvalifisert til å vurdere lærens skikkethet enn høyskolen som hadde utdannet læreren. (Hvilke formelle kvalifikasjoner noen kommune i sine ansettelsesutvalg kan vise til for å overprøve en lærerutdanning sies ikke.) Men det er nettopp denne kompetansen Hol kommune anfører i sine argumenter til Høyesterett. Kommunen sier:

(17) Lagmannsretten har basert seg på en uriktig lovforståelse. Det må skilles mellom opplæringslova § 10-1 første punktum hvor det er arbeidsgiver som avgjør hva som er "relevant fagleg og pedagogisk kompetanse", og § 10-1 andre punktum hvor det er departementet som fastsetter i forskrift hvilke krav som stilles til utdanning og praksis. Forskriftskravene er minimumskrav for fast ansettelse.

(18) Arbeidsgivers vurdering av en søkers skikkethet må komme i tillegg til den skikkethetsvurdering som utdanningsinstitusjonene foretar. Det skal mye til for at en student blir utestengt på bakgrunn av en slik vurdering. Skikkethetsvurderingen som foretas på studiet er uansett ferskvare, og det er ingen etterfølgende vurdering av læreres skikkethet som kan føre til at læreren mister retten til å utøve yrket.

Og som Hol kommune ønsket seg det, slik ble det.... en lov som alle trodde sier at det skal ansettes faglærte lærere og der departementet bestemmer hvem som er lærer (samt at muligheten for unntak er der om det ikke er kvalifiserte søkere) er blitt endret av Høyesterett til at det er opp til kommunenes skjønnsmessige vurdering ved hver ansettelse å bestemme hvem som er lærere i dag.

Nå er det ikke slik at dette er en blankofullmakt til kommunene til å ansette hals over hode etter trynefaktor, og dermed er heller ikke dette døden for den faglærte lærer, men dette er ikke heldig for hvor går grensen: Grensene for hvor skjønnet slutter i Høyesteretts dom er ikke oppgått, så hvilke kriterier kommunene skal bruke i eget skjønn er like i det blå som når Hol kommune anla ny rettspraksis på egenhånd. Dette er ikke holdbart, og fullstendig respektløst overfor fagutdannede. Har du utdanning skal du selvfølgelig gå foran ufaglærte.

Problemet er enkelt:

Dette er det motsatte av hva Høyesterett med minimalt flertall kom fram til: Høyesterett sier at arbeidsgiver rent faktisk lovlig kan komme til det resultat at det i valget mellom en formelt ukvalifisert og en formelt kvalifisert, så er det den formelt ukvalifiserte som likevel er best kvalifisert for jobben. Mindretallet på to dommere påpeker at denne åpningen ikke kan sies å følge direkte av loven, og at den for øvrig også er i strid med mer enn 10 års praksis fra Sivilombudsmannen.

Derfor må vi ta med dette som enda en del av skolens utfordringer. Kampen for økt lærertetthet og lærernes kamp mot KS har gått ei stund, og de er absolutt ikke i mål. Nå må denne dommen bli en del av jobben fremover. Loven og forskriftene må samstilles med virkeligheten slik at en lærer fortsatt er en lærer når hun søker på jobb, og så får kommunene holde seg til å bestemme om de trenger fordypning i spesialpedagogikk eller musikk. Skikkethetsvurderinger av lærerutdanningen må ligge hos høyskolene og krav til faglig og pedagogisk kompetanse må ligge hos departementet, ellers får vi rundt 400 forskjellige praksiser alt etter hva kommunereformen ender opp med av antall kommuner.

For meg er en lærer en lærer og en lokfører er en lokfører både i dag og i morra, og de opplever begge at utdanninga deres tukles med. Fagfolk er de uansett, og de er stolte av det.

.....men jeg er litt usikker på om en høyesterettsdommer alltid er en høyesterettsdommer.