ACER: Slutten på samrøret LO/AP(+EØS)?

Når drivhjulet er AP og styrehjulet EØS blir LO støttehjulet i et fagligpolitisk samrøre som er på feil kurs.

Hvem var mot Acer? Halvparten av Aps ordførere, AUF, enorme deler av Aps grunnfjell mm, Rødt, Fagforbundet, Fellesforbundet, Industri Energi og til slutt hele LO, SV, SP og KrF.

Hvem var for Acer? NHO, MDG, Venstre, Høyre og Frp.

Hvor er det da helt naturlig å tru at Ap lander? Selvfølgelig går de for Acer. Det kom jo fra EØS!

Mens kampen mot Acer gikk har flere av Aps travere i fagbevegelsen ropt på et handlingsrom som både de og APs ledelse har snakka varmt om, men som det nok kun var traverene som trodde på, for hva fikk vi? Jo, trusler om EUs straff fra Støre og Barth Eide om Norge brukte vetoretten mot Acer. AP og EØS-fansen viser til handlingsrommet som en ballsal på størrelse med Finnmarksvidda som brannslukking når de går tom for argumenter i prinsippielle debatter. Når vi kommer til den virkelige verden derimot, så er handlingsrommet redusert til et knapphull omringet av trusler.

For folkestyre og arbeiderrettigheter blir det da bare en gangbar vei, og det er motsatt vei. Vi som arbeiderbevegelse kan rett og slett ikke holde oss med kun "wanna-be-buddies" som AP på nåværende kurs i et fagligpolitisk samarbeid. AP blir her litt som han kompisen du hadde i klassen som var så kul med deg..... men etterhvert oppdaga du at det var å leike med pc'en din som var det eneste som betydde noe. Enten får kompisen justere kursen eller fordufte. Samtidig vil jeg si til alle APs medlemmer på grasrota som absolutt har hjerte på venstresida: Det er ikke dere som er problemet, det er ledelsen som er frikopla fra resten av partiets meninger, og som desverre drar med seg det fagligpolitiske samarbeidet lukt til høyre. 

Arbeidskjøpera har bukta og begge endene så lenge EØS dikterer rammene og AP overser LO og klapper inn alt som kommer fra Brussel. Rett og slett fordi EØS-avtalen er en enveisbillett til markedsliberalistisk mørkeblå politikk. Så lenge samfunnsutviklingas rammer styres av byråkrater i Brussel går det arbeidskjøperas vei. Altså alt anna enn det arbeiderklassen trenger, og så lenge arbeidsfolk skal organisere seg og søke politisk påvirkning må vi finne maktmuligheter der vi har venner. Derfor må LO få flere bein i det fagligpolitiske samarbeidet. 

Det er andre skikkelige arbeiderpartier der ute, feks Rødt. Når det borgerlige byrådet i Tromsø privatiserte kommunens renholdere kjempa Rødt dem inn igjen. Når Oslos blå byråd laget tidenes anbudsutsatte søppelkaos var det Rødt som sto på en politikk der kommunen skulle ta søpla tilbake. Når de mørkeblå i regjeringa krasja Arbeidsmiljøloven var det Rødt som kjørte kampanja for å få kommuner til å vedta å følge gammel Arbeidsmiljølov når det gjaldt midlertidige ansettelser. Ap lokalt rundt i landet var absolutt med i prosessene, det er ikke der problemet ligger. Problemet ligger på toppen, og den toppen ser EØS som viktigere enn arbeiderbevegelsen, noe de seinest viste med Acer. Å vente på at grasrota i AP får orden i eget hus er fåfengt, det tar for lang tid, om dere i det hele tatt lykkes. Derfor må LO slutte å være Aps støttehjul og lage et oppegående fagligligpolitisk samarbeid med bredde og kraft på Stortinget og i samfunnet ellers.

Les også: Vi er med i LO, ikke Arbeiderpartiet

Fagbevegelsen må revidere strategien og bygge noen bein å stå på siden å være støttehjul for AP funker dårlig. Kritikk innad i LO av et ensidig samarbeid med et parti som har som mål å sjekke opp flytvelgere i vakumet mellom Høyre og Ap har vært risikosport for karrierer i fagbeveglesen. Så all ære til alle som har kjempa mot vikarbyrå, postdirektiv, pensjonsran, EØS mm. Det har ikke bare vært oss kranglefanta fra Rødt og SV. Solide grasrotfolk fra Arbeiderpartiet har slåss så busta føyk mot dette og mye annet.

Det er masse gode AP-folk med ryggrad og kompass rundt i grasrota i landet. Folk jeg håper skal løfte neven innad i eget parti og si at nok er nok og sende partiet inn på en fruktbar kurs. (Når dere gir opp må dere gjerne komme over til oss partiene på venstresida.) Men når vi nærmer oss toppen i LO er det bare de AP-lydige portvokterene igjen. De veit at de siste stega på karrierestigen i LO går via Aps sentralstyre. Jo lenger vekk fra arbeideres interesser Aps linje går, jo verre blir dette tospannet for arbeidsfolk.

Les også: APs trommeslagere slår høyresidas marsj!

Det blir gjort noe skikkelig nybrottsarbeid allerede for å skaffe fagbevegelsen flere bein å stå på. Alle lokale LO'er, avdelinger av Fagforbundet og andre som nå bygger større fagligpolitiske nettverk enn kun med Ap får å flere bein er i forkant av nødvendigheten. De bygger en fagbevegelse som blir partipolitisk uavhengig, og som kan sparke og stryke partnere medhårs alt etter behov. Da jeg var arbeidspolitisk talsmann i Rødt fikk jeg vært med på flere møter der lokale ledd i  fagbevegelsen inngikk forpliktende samarbeidsavtaler utover det fagligpolitiske samarbeide mellom tospannet LO-AP. Når de skulle få flere bein å stå på var det Rødt og SV de gikk til, og grunnen var enten at de mente at alle partier som kan samarbeide med fagforeningsfolk skal med. Den andre grunnen var at de ikke turde stole på at Ap var der de skulle være. 

Det er nok nå. Acer var dråpen for mange både innenfor og utenfor AP og LO. Vi som fagbeveglese må ta steget ut fra samrøra LO-AP, og bygge allianser med både partier og organisasjoner. Arbeiderbevegelsen må finne samarbeidspartnere som ikke bare ser på oss som støttehjul, for som støttehjul må vi bare dilte med. Vi trenger offensive partnere på veien framover, for det blir harde tak. Partnere som blir med å definere hvor skapet skal stå framfor å møte krav etter krav fra høyresida med kompromiss etter kompromiss. Med AP som eneste samarbeidspartner på Stortinget har ikke LO råd til en kamp om feks sjukelønna eller sekstimersdagen.

LO må samarbeide på likefot med alle de partiene som har noe å tilby, og om ikke AP holder vår kurs får de heller tåle et solid tupp i hekken.

Les også: Stanken av Kråkerøytalen

Jern-Ernas nye jernhæl

Ministre lefler med brune tanker om tilsidesetting av lov og rett uten at statsministeren parkerer dem en gang for alle. Hva slags statsminister har vi egentlig? 

Når justisministeren ønsker å gi seg sjøl all makt til å dømme over statsborgerskap og pass og parkere vanlig rettssikkerhet er det stille fra statsministeren!! Erna liker nok terrorister like lite som meg, men det er noe med måten ting skal gjøres på som blir helt hinsides lov og rett. Nå er det vel ingen som tror at det er passene og statsborgerskapet til alle fremmedkrigere som reiser fra Norge for å delta i apartheidsstaten Israels terrorregime det siktes til, så her handler det om segregering, oppsplitting, om fremmedgjøring, fremmedhat, splitt og hersk, å så frykt og høste stemmer, dem mot oss, vi og dem…… Når det er vår sikkerhet mot de andre blir det fort mange overtramp bare vi blir redde nok for de andre. 

Argumentene fra justisministeren når Ap stoppet forslaget er på kommentarfeltnivå, og ikke noe vi trenger i en seriøs sak. Selvfølgelig har Ap rett: Rettssikkerheten til alle uskyldige borgere skal stå så høyt at ingen minister etter eget skjønn (eller rett ut et opportunt ønske om rydding i opposisjonen) skal få leike aktor, dommer og bøddel. Vi har domstoler og rettsvesen som skal skille skyldig fra uskyldig. Å snu dette til at Ap beskytter terrorister er lavmål. Vi er fortsatt uskyldige til det motsatte er bevist. Så kan maktelitens fremste utøvere furte som småunger men for at vi alle skal kunne sove om natta må slike diktatorspirer holdes i sjakk. For i dag var det fremmedkrigere (om de er av feil sort), men hvem er det i morra så fort Pandoras eske er åpen?

Problemet i videre forstand er nok ikke at justisministeren ikke forstår demokratiet, det er nok heller at ho ikke bryr seg så mye om det. Hun har et uttalt ønske om kriser og fullmaktslover, og det er tross alt mindre enn en måned siden det ble mange oppslag om at det er oppnevnt et utvalg som skal vurdere om regjeringen kan innføre lover, uten å koble inn Stortinget, i «ekstraordinære situasjoner». Skikkelig jernhælpolitikk for jerndamer uber alles! Så får vi andre bare gjette hvor kreative ministere blir på å definere «ekstraordinære situasjoner», og håpe vi ikke står i veien når toget går

En justisminister som kan påberope seg eneveldig makt i krisesituasjoner vil naturligvis gripe enhver mulighet til å stemple situasjoner som kriser. Flyktningene som kom i 2015 holdes fram som eksempel på når eneveldet skal inntre, og det var faktisk ikke noen krise. Litt utfordrende kanskje, men ingenting nær en krise. Bort med heftet det er med Storting, demokrati, menneskeretter og annet heft, og inn med den sterke kvinne! Dette stinker av autoritært svermeri og grenser mot noe verre. Det er visse dører vi bare ikke skal åpne, for får feil folk en fot i døra er helvete løs. (Det er en viss fare for at noen av disse folka er i regjering alt.)

Erna er ikke «dønn feig» som Støre sier. Jeg tror heller Erna er bevisst ditt ansvar som øverste leder for regjeringa. Når ho ikke stopper for justisministerens flørt med despotienes verktøykasse og heller ikke bruker standardfrasen «at du ville valgt andre ord» så er dette overgrepet på lov og rett faktisk regjeringas politikk, og noe dere står bak hele gjengen.

Jeg sier ikke at Jern-Ernas politikk er fascistisk og heller ikke beint ut rasistisk for det blir å dra den litt langt. Men å spille på xenofobi og autoritære verktøy som dom uten lov og rett er ikke mitt demokrati, og det er det ho gjør når ho ikke parkerer justisministeren en gang for alle. Veien til helvete er brolagt med gode intensjoner, og det er ikke alle dører som skal åpnes for ikke alle dører lar seg lett lukke igjen.

Så hva slags statsminister har vi egentlig? Den som tier samtykker.....