Regjeringa beviser at de stjæler fra de fattige, alikevel blir det ikke noe opprør. Det er vår egen skyld.
Klassekampen trenger ammo, og regjeringas omvendte Robin Hood er god ammo. Så det burde bare være å dra fram streikevester, erklære generalstreik og fylle gatene mens Internasjonalen gjalller. Få på no opprør og spis de rike! Drit i kakestykker og ta fra dem hele bakeriet! Men det skjer ikke. Folk burde vært fly forbanna, men er mer opptatt av Johaugs VM-gull enn at regjeringa stjeler trygda til folk for å fylle bordet til Stein Erik Hagen med enda en femretters middag.
Hvorfor skjer det ikke noe? Hvor er den bevisste arbeiderklassen?
De herskendes tanker er de herskende tanker, og det må vi ikke glømme i all den gode politikken som kommer fra venstresida. Så lenge vi ikke får fram analysen bak så vil den jevne arbeider forholde seg til våre forslag på samme måte som til høyresidas forslag. Altså som et gedigent koldtbord....
Det er her vi på venstresida må være våkne og forberedt. Når regjeringa strør om seg med stråmenn, avsporinger, halvsannheter og skit for å splitte arbeiderklassen må svaret vårt være å stå sammen. Da må vi svare Siv Jensen sitt forsøk på å avspore klassekampen med hva ho har gjort med samfunnet, Når Jensen skylder på innvandrere for ulikhetene regjeringa sjøl har skapt må vi fortsette å snakke om forskjella ho har skapt istedet. Det er egentlig en frekkhet uten sidestykke: Ta de som rammes hardest av regjeringas usosiale politikk og holde dem fram som skyteskive for kritikken. Det er ikke Abdullah som truer din del av kaka, han er den som har fått minst. Det er direktøra på Oslo Vest som truer kaka di, og de gjør det med innsatsvilje og nøye planlagte raid. Skal vi ta en runde med dette må vi ha hele arbeiderklassen som målgruppe og holde på analysa av klassesamfunnet, ellers er veien kort til å falle for avsporinga og ende ut i en skyttergravskrig om innvandring framfor en debatt skjeivfordelinga som regjeringa har skapt.
Motparten svømmer i spindoktre, tenketanker, regjeringsmakt og eierskap av produksjonsmidler. De har makt og innflytelse i media og definisjonsmakt i samfunnsdebatten, og de bruker selvfølgelig muligheten det gir. Da er det flott at artikla i media går på kulturforskjeller og verdier ,og ikke om klasser og forskjeller. Så skal vi vinne gjennom hos arbeideren som cirka leser overskrifta i VG før meninger dannes i reklamepausa mellom Sporten og Farmen må vi høres både i media og ellers. Så vi får spore debatten tilbake på klassekamp hver gang høyresida føler behov for å snakke om kultursaker som brunost på vaffel, norske verdier, svenske tilstander og bunad og slikt. Det er jo nemlig slik at høyresidas politikk rammer arbeidsfolk like tungt uansett om du eter grovbrød eller kebab. Så det er lite grunn til å bli med på avsporinger som bare tjener til å splitte og sette arbeidsfolk opp mot hverandre.
Mens vi fortsatt har noe kampvilje igjen i LO kan vi begynne med å bli litt mindre opptatt av forsikring og mer opptatt av ideologi. For billig forsikring er kult nok, men for meg er medlemskap i fagbevegelsen basert på en visshet om at vår rettferdige del av verdiskapinga kommer kun dersom arbeidsfolk står samla mot arbeidskjøpera. Kall det for en forsikring om du vil, men den forsikringa er ikke mye verdt om folka som skal forvalte den, de tillitsvalgte, er ideologiske glassmaneter som sier "kompromiss" så fort direktøren drar opp krokodilletårene. Så vi får lære av heismontøra. Skolering av ideologi og arbeidskamp står på agendaen før forsikringer. Når medlemma blir klassebevisst får vi også de tillitsvalgte vi fortjener.
For det må vi ha klart for oss i en frustrasjon over det som kan virke som sjølskading gjennom stemmeseddelen fra deler av arbeiderklassen: det er ikke sjølskading de driver med. Det de gjør er å prøve å orientere seg ut fra det de hører og leser i den grad de er politisk interessert. Storparten av arbeiderklassen er ikke så klassebevisst og fokusert på hvor makta ligger at de kan dra en solid analyse. Mange av dem har til og med falt for bløffen "vi er alle en middelklasse." Dermed kan stemmene like gjerne gå på enkeltsak, og i verste fall til innvandrerfobiene til FrP. Skal vi samle arbeiderklassen i en felles bevegelse må vi sjøl jobbe for det. Vi må lage lyd, vi må fortelle vår side av saken. Det er mange lunsjpauser som domineres av støyen fra kongen av pauserommet. Du veit, han eller ho med en hang-up i ei blondine fra Sunnmøre som er utprega opptatt av spader. La oss gi kongen av pauserommet en kamp om plassen. For ekte forandring starter med at vi gjør noe sjøl.
Har folk først sett den systematiske knivingen mellom arbeiderklasse og kapitalistene/borgerskapet så vil de også være ganske grundig vaksinert mot å stemme på høyresida. Arbeiderklassen har ikke skylda for dagens apati, den har tiår etter tiår med ideologisk vegring på venstresida, og da spesielt hos partiene som har regjert siden midt på 80-tallet. De har adoptert alskens tåpelige ideer som konkurranseutsetting, privatisering, New Public Management osv. Når det ikke blir mulig å se de store forskjellene i partipolitikken er det heller ikke rart at kompasset svikter.
Så vår oppgave må være å vise forskjellen på ei skikkelig venstreside og ikke falle for avsporingene til høyresida. Vi må vise til politikkens effekst på klassene og dens konsekvenser for arbeiderklassen. Det skjer ikke noe om vi ikke fikser det sjøl.
