La Fagforbundet ete partistøtta! Rødt går ikke på gummisåler!

 Dette er mitt innspill til debatten om «Pampeavsnittet» i Rødts prinsipprogram: La avsnittet stå som det er! Gang på gang kommer diskusjonen når det nærmer seg valg og fagbevegelsens bevilgninger til partiene, og som regel puttes Rødt på gangen. Nå sist av Mette Nord og Fagforbundet som er ute med gulrot og pisk. 

Hva gjør vi? Litt spenn er jo kult.

Hva skal vi tenke om det? Skal vi si at det er dårlig gjort at en av de fremste forkjempera for arbeidsfolk puttes på gangen uten penger i valgkampen, eller skal Rødt tilpasse oss ønskene til de som bevilger penga? Skal vi akseptere at partistøtte brukes som gulrot og pisk mot Rødt? Jeg sier at vi skal laga haraball siden alternativet er å svelge viktige prinsipper i kampen mellom arbeidskraft og kapital. Den dagen vi er spiselige for toppene/pampene i forbunda og LO er den dagen vi har kapitulert for den sosialdemokratiske kompromissvilja. 

Den samme kompromissvilja som har gjort arbeiderbevegelsen til den skyggen av en organisasjon den kunne vært. Ett greit eksempel er årets lønnsoppgjør: Ting går nesten så det griner, børs, utbytte og lederlønninger drar til himmels mens LO drar opp ett oppgjør som i detaljene ikke engang gir økt kjøpekraft for mange. Alikevel framstilles dette som et supert lønnsoppgjør. Pampene hyller et oppgjør som ikke gir medlemma svære greiene og feirer at de unngikk streik. Samtidig øker ulikhetene i Norge i rekordfart, og det rammer de vanlige medlemma i fagbevegelsen.

Pampene kjører over medlemmas vedtak.

Jeg har sjøl vært i møte med LO-sjefen (den gang Gerd Kristiansen) der vi påpeker LO-kongressens vedtak fra 2013 om at ikke EØS skal gripe inn i norsk arbeidsliv. Når svaret vi får er at de følger en annen bit der det står at vår viktigste tilknytning til Europa er EØS så er det bare en provokasjon mot arbeidsfolk som ser lønns og arbeidsvilkåra sine torpederes. Dette er LO som leiter gjennom høystakken etter nåla som kan passe inn i AP sin politikk framfor å gjøre som medlemma sier. 

Vi i Rødt veit bedre enn å svelge såkalte kompromisser som dyrker en arbeiderfiendtlig politikk gjennom EØS. Vi vet at EØS er en av kompasskursene i AP sin politikk og hovedhinderet i Rødt sin politikk. Vi veit at EØS er en direkte abonnementsordning på nyliberal høyrepolitikk. Vi veit også at AP synes EØS er kult, og at pampene i fagbevegelsen er i tospann med Aps sentralstyre. Rødt bør klare å trekke en grei analyse av pampeavsnittets relevans ut av dette.

Mette Nord sitt Rødt er ikke mitt Rødt.

Slik Rødt er i dag er det ikke naturlig å gi Rødt støtte er sånn cirka refrenget. Men bakom ligger utpressinga: «dere er ute i kulda til dere endrer alt jeg ikke liker med Rødt». Men den dagen Rødt har en profil som gjør at Mette Nord «føler det naturlig» å jobbe for at Fagforbundet gir Rødt partistøtte har vi som parti mista all ryggrad. Den dagen vi gir etter for Nord sine dårlig skjulte trusler om endring av partiet for å få en million har Rødt mista alt som et kompass styrt etter klasseanalyse har gitt oss. Det er nemlig den dagen Rødt blir ansett av AP's sentralstyre som så ufarlige at vi kan inkluderes i det rødgrønne stemmekveget til Jonas. Heller fattig faen med ryggrad enn påfugl med ei snor som ræva henger i.

En liten konklusjon

La hele avsnittet om pampeveldet stå, men med utheva skrift! Eventuelt kan dere utvide det med solide eksempler på pampeveldet. Rødt skal fortsette å kjøre på med det vi er best på, nemlig skikkelig arbeidslivspolitikk. Vi skal fortsette å være det partiet som har politikken som Faforbundets medlemmer tjener best på . La oss fortsette, og la pampene fortsette å parkere oss i kulda. For medlemma ser galskapen og gir oss sin støtte. Så får vi heller drive på litt til uten Mette Nords sin velsignelse. En dag kommer alikevel Fagforbundets medlemmer til å sette skapet på plass. Det blir den dagen vi fortsatt står der som et Rødt med ryggrad i politikken mens pampen sniker seg rundt på gummisåler

EØS-propaganda for Dummies

EØS skal reddes fra arbeideras vrede. Tåkelegging, avsporinger, hersketeknikker, gamle myter. Alt er lov for toppa i arbeidslivet. Samarbeid med arbeidskjøpera framfor sine egne medlemmer? Klart det! Det viktigste er å beskytte EØS.

Det har vært interessant å følge med i debatten om EØS-avtalen som oppsto etter at Fellesforbundets Avdeling 5 endret ståsted, og gikk imot EØS. Jeg trur faktisk at mange ikke skjønner hvilket jordskjelv dette ene vedtaket på vestlandet utgjør. Det er klippen i forsvaret av EØS i Fellesforbundet som nå snur, og med det snur sakte men sikket, landsmøte for landsmøte, over til nei til EØS. Men dette liker ikke toppa i LO, Fellesforbundet, Ap eller NHO. Medlemma må skremmes tilbake på linje, for ingenting skal utfordre samrørets kronjuvel EØS.

Men har de virkelig ikke mer å fare med enn mølet som kommer nå? For dette er tynn suppe, og jeg prøver her å forklare hva de egentlig sier når de spyr ut formular etter utenatinnlært formular:

"Hvordan skal vi selge varene uten EØS?"

Bra skremselpropaganda. Kunne vært sant dersom verden var Europa, EU allmektig og slik. Problemet er at verden er ufattelig mye mer enn EU, og vi handler med disse landene hver dag. Funker helt fint det med cirka 150 land, bare ikke med EØS liksom. EU er en av våre største import- og eksportmarked, men den største av enkeltlanda i EU i vår handel er Storbrittania, og de pakker snart og drar. Dessuten, tror vi virkelig at EU plutselig ikke ville ha vindkrafta, olja, gassen, fisken, subsea-teknologien og alt annet kvalitetsprodukt vi lager? Trur vi virkelig at EU vil kaste seg om halsen på andre tilbydere av lignende varer slik som Putin og hodekuttera i Saudi-Arabia for energi og Donald "Handelskrig" Trump. Gløm det, Norge er en viktig partner, og dessuten, EØS-fanboysa vil at du ikke skal vite om WTO og handelsavtalen med EU som ligger hvilende under EØS. Nettopp den avtalen som umiddelbart trer i kraft når EØS opphører.


"Motstanden mot EØS er føleri og ideologi."

Vi som ikke liker diktat fra Brussel må selvfølgelig framstilles som lite rasjonelle. Det er følelser i sving, ikke fornuft. Dessuten er jo alt dette drevet fram av oss kranglefanta på ytre venstre, så da er det jo også ideologi, og det er jo farlig og dogmatisk, hvertfall når det kommer fra noen EØS-fansen ikke er enige med.

Svaret på dette tullete forsøket på hersketeknikk må være å påpeke hvilken ideologisk faenskap EØS-fansen som Støre, Lier-Hansen, Eggum og Gabrielsen pusher, og at det selvfølgelig er ideologisk drevet å kreve at det skal være norske velgere som skal bestemme hva som er gangbare regler i Norge og ikke byråkrater i Brussel.

Når det gjelder føleri skulle jeg ønske at pampa kunne vise et snev av ryggrad og si rett i fjeset på snekkeren eller lastebilsjåføren på NAV at de må slutte med dette føleriet sitt bare fordi de ble utkonkurrert av en østeuropeer som blir utbytta på det groveste av europeisk storkapital.

"Vi må ha en diskusjon basert på fakta!"

Nesten sjølforklarende påstand, og perfekt avsporing siden du alt har definert at det er du som kan skille fakta fra pisspreik. Du avviser momentant alt annet enn din egen mening som propaganda, synsing, føleri, ideologisk trangsyn osv. Det flotte med påstanden er jo at den kan ikke feile, for alle forsøk på å legge fram gjennomtenkte argument og fakta fra oss motstandere vil umiddelbart kunne kjøres i grøfta.

Passer perfekt sammen med neste herlige påstand.

"Det er ingen alternativ til EØS."

Kan det bli bedre argument. Først har de krevd en debatt basert på fakta, så kommer deres eget "fakta", nemlig at det er ingen alternativ til EØS. Case closed!!!!

Men det er litt rart, for å faktisk bevise at det ikke er noen gode alternativ til EØS vil de ikke være med på. Det bør være mulig å forlange at Eggum svarer og dokumenterer for hvordan han klarer å si at det ikke er noe alternativ.

En annen sak er at påstanden har en historisk parallell som vi godt kan klistre på fanboysa: There is no alternative! Maggie Thatcher ville vært stolt over å høre sosialdemokrater som Støre løpe rundt og bruke hennes kronargument for nyliberal høyrepolitikk.

"Det er Solberg-regjeringa som er problemet, ikke EØS."

Dette er pisspreik fra ende til annen, og kommer omtrent alltid sammen med "NHO har trigget motstanden med sin oppførsel." Total tåkelegging og ansvarsfraskrivelse fra pampesamrøret mellom Ap og LO. De kan mase i vei om de 5 åra Erna har styrt, og selvfølgelig, Erna har jo ikke sagt nei takk når muligheten byr seg. Problemet ligger alikevel ikke i de siste 5 åra. Problemet ligger i overkjørsel etter overkjørsel fra Brussel helt siden '92, og det var ikke Erna som var boss særlig mange av de åra. Det var det Gro og Jens som var, og når hørte du de to snakke om veto mot noen ide som EU har kokt inn i EØS-avtalen.

Dessuten, når det gjelder påstanden: "NHO har trigget motstanden med sin oppførsel." Kan dere ikke ta dere ei bolle da? Selvfølgelig tar NHO det som står i EØS bokstavelig, og krever at avtalen oppfylles når det er til arbeidskjøperas gunst. De er tross alt kapitalister og ikke idioter i NHO. Takk heller de som på død og liv skulle kamuflere avtalens effekt når de solgte den inn til det norske folk. Dvs Gro H Brundtland mfl som kalte Anne Enger Lanhstein en løgner når ho sa at EØS ville påvirke norsk arbeidsliv.

"EØS har tjent oss godt."

Ja, særlig det da. Det er ikke 1 april, og det er dessuten en dårlig aprilspøk. Det er en grunn til at lastebila du møter på veien heter Kreiss, Vlantana og Girteka istedet for Brødrene Olsen Transport. Det er samme grunn som at mureren heter Piotr, og at snekkeren svarer Yes, I fix! mens han lurer på hva du sa han skulle fordi han ikke skjønner norsk. Samme finurlige avtale står bak at kommunen ikke kan gi en jobb til det lokale entreprenørfirmaet som trengte jobben men i stedet må legge det ut på anbud. Det er også en grunn til at våre politikeres valgfrihet slutter der EØS begynner i minst 7 av 10 saker.

Nøyaktig samme grunn raserer jernbanen vår, splitter den opp i private selskap og tar fra oss styringa på kollektivtilbudet. Du har vel gjettet at det er samme avtale som har torpedert reise,kost og losji for verftsarbeideren, dvs overkjører norske tariffavtaler. Samme rakkelverk av en avtale foreslår å konkurranseutsette all busstrafikk over 100 kilometer. Det er sikkert kult om du skal tjene penger på å kjøre mellom Oslo og Fredrikstad, men lite kult om du skal prøve å kjøre ei bussrute i Hallingdal uten lønnsomme ruter som Oslo-Fredrikstad til å finansiere tapsrutene i Hallingdal. Resultatet kan du tenke deg sjøl!

EØS har tjent noen godt, men det er ikke arbeidsfolk som har tjent på den

....... lurer du fortsatt på om EØS er en dårlig ide kan du spørre sjauera hva de mener om EUs frie etableringsrett.

Lockout? Gi NHO bråket de fortjener.

En 3 ukers lang, og vellykka, streik får NHO i kne. Bedriftene synes det blei for dyrt, men framfor å gi seg: Lockout for å framprovosere tvungen lønnsnemd. La oss gi NHO det helvete de har bedt om når de kødder med streikeretten.

I 3 uker har sjukepleiera klart å holde en streik gående i helsesektoren uten at det truer liv og helse, noe som er godt gjort. Spesielt når de også har klart å ramme arbeidskjøpera så hardt at NHO gråter ut av seg noen småhistorier om bedrifter som ser bunnlinja bli rød. Om dette bare gjelder halvparten av de bedriftene NHO sier det gjelder så er det fantastisk. Streiken har virka, arbeidskjøpera har fått konsekvensene av ei arbeidskonflikt midt i fanget, og de liker ikke prisen. Da er det liksom normalt å gi seg og akseptere arbeideras krav. Istedet tvinger de fram tvungen lønnsnemd gjennom en lockout.

Dvs at de fullstendig underminerer og fjerner streikeretten. Det er en krigserklæring!

La oss vise NHO hva som skjer når du kødder med streikeretten. La oss vise dem at streikeretten ikke var et privilegie vi fikk en gang i tida. Streikeretten var noe vi tok fra arbeidskjøpera med makt, og mot deres vilje. De hadde ikke mer å stille opp med. Men i dag tar de omkamp, og da er det på tide å minne dem om hvor skapet skal stå:

* La første steg være å erklære at tvungen lønnsnemd ikke blir akseptert, og se om de tør sjekke om vi mener de. Gi et klart signal om at de kan drite i lockout siden vi driter i konsekvensene av tvungen lønnsnemd.

* La andre steg være at NHOs bedrifter blir varslet om at de kan glemme at det kommer varer inn lagerporten. De er ikke noen organisert sjåfør som kjører for NHOs medlemsbedrifter før de tar seg ei bolle eller to.

* Tredje steg er en beskjed til NHOs kontorer om at de dresskledde direktørtrolla får vaske kontora sine sjøl, for ingen vasker for arbeidskjøpere som kødder med streikeretten.

* Videre steg får vi ta når vi ser hva NHO finner på, men uansett krever det solid organisering og ideologisk ryggrad. Det burde vi vel ha?

* Selvfølgelig kommer det mottrekk fra NHO av ei slik linje, og det blir ikke pent. Kan også ta bortimot lang tid før seieren er klar også. Men da får heller Norge stå stille, for skal vi først virkelig fortelle hvor skapa skal stå så kan vi like godt gjøre det skikkelig. Så la oss bolte skapa ned i gulva en gang for alle.

Jeg hadde likt at arbeiderbevegelsen hadde gjort disse punkta som svar på et så stygt angrep på streikeretten og lavtlønte kvinner spesielt og fagbevegelsen generelt. Jeg hadde likt en arbeiderbevegelse som var en kamporganisasjon når vi trues. En fleksibel og hurtigreagerende organisasjon med så mange verktøy i verktøykasssa at arbeidskjøpera aldri veit hvor neste trøkken kommer fra når de er dumme nok til å utfordre arbeiderklassen. En arbeiderbevegelse som virkelig mener at "En for alle, og alle for en" er mer enn festfraser.


Desverre så kan streikende sjukepleiere forberede seg på tapet. De kan prøve å ha maga til å tåle "nå er vi sure på NHO, men kan ikke annet enn å se framover"-talene fra ymse fagforeningspamp, og innse at en vunnet kamp gikk i dass. Det er surt, men det er nok slik det blir om vi ikke stiller krav oppover i systemet.

Dagens fagbevegelse er nemlig knallgode på å selge forsikringer!

Stoppe sosial dumping på grensa med EØS?

Hvorfor EFT har rett, og det ikke hjelper en skit å ha rett.

Elektroarbeiderenes Fagforening Trøndelag  (EFT) kjører ut en skikkelig test på EØS-avtalen og det vidgjetne handlingsrommet. I korthet forlanger EFT at Utlendingslovens krav til lønns- og arbeidsvilkår ikke bare skal gjelde arbeidere fra f.eks Afrika, Asia eller Amerika men også for alle arbeidere innenfor EØS-området. Dette gjør den ikke i dag pga EUs fire friheter. 

Utlendingslovens §23 setter denne forutsetningen for lovlig arbeid i Norge: «Lønns- og arbeidsvilkår er ikke dårligere enn etter gjeldende tariffavtale eller regulativ for bransjen. Dersom slik tariffavtale eller regulativ ikke foreligger, skal lønns- og arbeidsvilkår ikke være dårligere enn det som er normalt for vedkommende sted og yrke.» 
Det er også verdt å påpeke at dette gjelder utstajonering.

Med dette vil EFT stoppe sosial dumping på grensa. Noe vi alle kan være enige i at er fornuftig. EØS åpna Norge for en rå konkurranse der arbeider underbyr arbeider i å akseptere de mest bedritne lønns- og arbeidsvilkåra. Dette tvang EØS på Norge da avtalen ikke stiller noen krav til lønns- og arbeidsvilkår. Altså blir det fritt fram for arbeidskjøper å kjøre spilte og hersk mellom Pavel og Per på byggeplassen. Pavel fra Polen jobber ikke for en 50-lapp og en Japp, men han er bra fornøyd med halvparten av norsk tarifflønn. Det er fortsatt mer enn han tjente i hjemlandet. Dermed havner Per på NAV mens Pavel bygger hus på 12-timers dager 6 dager i uka. Samtidig får en useriøs entreprenør fett med profitt på å utbytte arbeidsfolk. Men om entreprenøren pga krav om tarifflønn ikke kan importere og utbytte billig arbeidskraft kommer ikke Pavel før det er bruk for både Per og Pavel. Arbeidskjøper får altså ikke satt arbeidsfolk opp mot hverandre, og dermed stoppes sosial dumping på grensa.

Allmenngjøring vs lovbestemt minstelønn.

Hvorfor er kravet om at Utlendingsloven 23 skal gjelde arbeidere fra EØS så lurt for fagbevegelsen og vår kamp for ryddige arbeidsforhold? Enkelt forklart, krav om tarifflønn er en bråstopp for borgerlige våte drømmer om en lovbestemt minstelønn. En slik minstelønn vil bli satt av Stortingets til enhver tid vekslende flertall, ikke av fagbevegelsen. Vi kan finne flere eksempler på dette rundt i Europa, og det er ikke arbeiderklassen som tjener på dette. Det er verdt å understreke at lovbestemt minstelønn er noe helt annet enn allmenngjøring, og forskjellen ligger i hvor definisjonsmakta ligger: En borgelig flertall av Høyre/Venstre/Frp på Stortinget som bestemmer minstelønna eller en fagbevegelse med streikerett som bestemmer vilkåra i allmenngjøringa. Jeg veit hvilket alternativ jeg har mest trua på.

Ved effektivt å innføre krav om lønns- og arbeidsvilkår etter tariffavtale over hele fjøla for alle arbeidere tar fagbevegelsen både rattet og gasspedalen. Det blir vår styrke og vilje til å kjempe fram gode løsninger som setter standarden, og ikke et skiftende stortingsflertall. Rett og slett en effektiv kjepp i hjula på borgerlige våte drømmer om å begrense arbeiderbevegelsens makt. Så blir det opp til fagforeningene å skaffe nok medlemmer og en kampvillig organisasjon til virkelig å vise arbeidermakt. Så litt mindre salg av forsikringer og litt mer guts og ideologi inn i fagbevegelsen er oppskrifta.

Hva er arbeidersolidaritet ovenfor EU's fire friheter?

En annen god sak med EFT sitt krav er at det er arbeidersolidaritet i praksis. Mange kan ønske en verden der det er fritt fram for å jobbe i et hvilket som helst land du ønsker, men det er forskjell på fritt fram på like vilkår og EØS sin frie flyt.

Fri flyt av arbeidskraft i EØS handler om to ting:

-1: Kapitalismens muligheter på profitt bestemmer når og hvor det er bruk for arbeidskraft, ikke hvilke reelle behov samfunnet har for arbeidskraft.

-2: "Friheten" blant arbeidere til å "selvstendig og på individuell basis" og ut "fra egne behov der og da" å kunne "velge" sine "arbeidsbetingelser". Dvs friheten til full konkurranse i kappløpet til bunn.

Trur du at du står sterkere i å stille krav som passer for deg mot sjefen aleine enn sammen med flere hundre tusen andre trenger du en virkelighetssjekk. Resultatet av denne frie konkurransen er at tariffavtaler og lønnsnivå sammen med arbeidsvilkåra forvitrer. Samme veien som høna sparker går det også med arbeiderbevegelsen i EØS sin frie flyt etterhvert som konkurransekverna over tid utraderer trua på samhold og medlemstallet synker.

For Pavel er det jo lønnsomt å takke ja til lønna Per ikke kan leve på, og EØS kaller dette harmonisering av lønnsvilkår innen arbeidsmarkedet i EU/EØS. (Vi kan kalle det kappløpet til bånn, siden en spade er en spade.) Sjansen er god at Per påstår at Pavel tar jobben hans, og plutselig er splittelsen mellom arbeidsfolk blitt til reinspikka høyrepopulistisk hat mot alt som ikke er norsk. Vi har alle sett hvor lite den blåbrune, hatefulle guffa egentlig har å tilby arbeidere annet enn mer hat, mistro og skatteletter til de rike. Per og Pavel har felles sak i å få sin rettmessige del av verdiskapinga, men så lenge de slåss mot hverandre blir det umulig å gjøre felles sak mot arbeidskjøpera. Derfor må de sidestilles i sin rett på like lønns- og arbeidsvilkår, slik at de i fellesskap kan møte arbeidskjøpera med felles krav framfor felles konkurranse i sosial dumping.

Derfor er det ikke arbeidersolidaritet om vi i misforstått internasjonal solidaritet og frykt for brunskvetting motvillig omfavner EØS sin frie flyt mens vi lukker øya for de stygge konsekvensa. Det er heller ikke arbeidersolidaritet at vi godtar utbytting av Pavel i Norge mens norsk arbeidsliv bryter sammen. Vi må heller forsvare det norske arbeidslivet og bygge styrke. Arbeidersolidaritet er å kreve norsk tarifflønn uansett om arbeideren kommer fra Polen, Portugal, Porsgrunn eller Puerto Rico!

Hvorfor har EFT rett, samtidig som det ikke hjelper en skit?

Men vil EFT komme noen vei med sitt krav? Det er to alternativ:

1: Et slikt handlingsrom finnes ikke. Kravet hindrer de fire friheters flyt, og ville momentant blitt skutt ned. EØS artikkel 112 ser nok ikke "alvorlige økonomiske, samfunnsmessige eller miljømessige vanskeligheter" i at lønnsnivået, organisasjonsgraden og arbeidsvilkåra i Norge krasjer til gresk nivå. Derfor blir svaret at den eneste sikre måten å sikre Pavel norske lønninger i Norge er å si opp EØS og bygge en sterk nok uavhengig fagbevegelse med allianser i regjering som faktisk hører på fagbevegelsen. Fra Brussel får vi ikke noe uansett.

2: Det andre alternativet er at EØS gir et slikt handlingsrom. Spørsmålet blir da hva AP driver med. Som uttalt EØS-vennlig parti med ønske om samarbeid med en fagbevegelse som blir mer og mer skeptisk til EØS burde en hver anledning til å vise et handlingsrom være velkommen. Alikevel ser vi ikke mye til handlingsrommet. Har det kanskje for store konsekvenser for en mulig framtidig stilling i næringliv, First House eller Brussel til at det er bedre å gå på gummisåler?

Uansett, hvis det er slik at det er mulig å bruke Artikkel 112 i EØS for å innføre Utlendingslovens krav til lønns og arbeidsvilkår for borgere innen EØS så vil det være en midlertidig løsning. En slags plaster på såret, og når det grodd sånn passe er det av med plasteret helt til arbeidsvilkåra blør for mye igjen i en evig sirkel. 

Alikevel skal vi sjølfølgelig stille oss bak krava til EFT. Vi skal vise at det er mulig å tenke utafor EØS og vedtatte rammer, og vise hva EØS gjør med lønns- og arbeidsvilkår. Klarer vi ikke holde fram krav som peker mot en bedre løsning enn det EØS kan tilby arbeidslivet så er arbeiderbevegelsen redusert til en skygge. Vi skal ikke stå i hånda og spørre om lov, vi skal bestemme hvor skapet skal stå. Vi som arbeiderbevegelse skal kreve mer enn litt midlertidig plastring i en evig årelating!

Media svartmaler streik, hva svarer du???

Ved hver streik løper media rundt å fisker etter tredjeparter som føler seg som offer for streiken. Gi heller media noen gode svar, for vi er stolte av streiken.

Det skjer hver gang: Streiker lokførera går media til passasjerer som får morrarutina snudd på hue, og som er stressa og frustrerte i sin jakt på en ny vei på jobb. Streiker barnehagen fisker media blant foreldre med unga på armen som leiter etter barnevakt når de forlengst skulle vært på jobb. 

Det renner frustrasjon og irritasjon av reportasjene, sammen med tørre, ferdigformulerte fraser fra forståsegpåere/politiske kommentatorer kverner det rundt. Dagen etter kommer "slik unngår du streikekaoset"-artikler og media blir med ett ikke akkurat arbeideres venn. Ingen bombe at media gjør dette, for de jakter konflikten og offeret, svart mot hvitt, godt mot ondt. Det er bare slik det tabloide klikkfinansierte sirkuset virker.  

Vi arbeidere får svare skikkelig når media spør, og for den saks skyld, sørge for at det er oss journalisten snakker med. Så framfor de negative svara om streiken som media jakter på kan du svare dette i stedet:

* "Har direktøren råd til Tesla har han råd til å betale lønn."

* "Klart arbeidera ha sin del av verdiene de skaper, og da får vi bruke makt for å få det."

* "Skal du og jeg få gode vilkår på jobb må det streikes av og til."

* "NHO sier de ikke har råd til pensjon, men når lederbonusa utbetales har de flust."

* "Så lenge det er en streik så er det en god grunn. All støtte til de streikende!"

* "Det er mine pensjonsvilkår de streiker for, så selvfølgelig støtter jeg streiken."

* "Sist vi virkelig dro til med en streik fik vi den 5 ferieuka."

.....og til slutt, denne er til forbundsledere og andre som ofte får en mikrofon opp under nesa: Vær så snill, slutt å si at dere forbereder dere "på det verste"!!! Hva slags signal er det da? Mener dere at streik er ille? Som fagforeningsleder er du så heldig. Du har fått tillitten til å lede arbeiderbevegelsen i den flotte praksisen det er å parkere skapet der vi bestemmer at det skal stå gjennom streik. Ikke kall det for "det verste", vær stolt av det!

Les også: Ikke stopp aksjoner mot streikebryteri-stopp NHO

Så er det et åpent spørsmål om forbunda som normalt pusher nøkkelringer og forsikringer som en annen forbrukerklubb på noen måte er i stand til å mobilisere og motivere medlemma til å stå streikevakt i ukesvis. Det er nemlig noe annet som kreves enn det evige refrenget om enighet og samarbeid mot en arbeidskjøper som i mange tilfeller har vist klart at de driter i Hovedavtalen. Det trengs vilje hos medlamma til å parkere skrotten utafor bedrifta, og bli sittende der. Så ikke stopp streikevakter og aktivister i å ta initiativet på egen hånd. Bygg organisasjonen, samholdet, uforutsigbarheten og slagkrafta som arbeidskjøpera frykter.

Les også: NHOs klassekamp mot aktivistene

Alle gode fagforeningsfolk der ute. Streikevakta er dine og mine kollegaer og kamerater uansett om du kjenner dem eller ikke. Når du ser streikevaktene stå der, stikk inn på butikken og kjøp litt boller. Slå av en prat med den, gi dem litt mat, kaffe og støtte Vis stolthet for de som er ute og tar en kamp for deg og meg. Deres streik er vår streik, og det skal både bli sett og hørt når en samlet og streikevillig arbeiderbevegelse 0går til streik.

Helt til slutt: Drit i tvungen lønnsnemd når den kommer, og si klart i fra at vi driter i den allerede før vi starter med streiken. Se om de da  tør nevne tvungen lønnsnemd i det hele tatt!!

ACER: Slutten på samrøret LO/AP(+EØS)?

Når drivhjulet er AP og styrehjulet EØS blir LO støttehjulet i et fagligpolitisk samrøre som er på feil kurs.

Hvem var mot Acer? Halvparten av Aps ordførere, AUF, enorme deler av Aps grunnfjell mm, Rødt, Fagforbundet, Fellesforbundet, Industri Energi og til slutt hele LO, SV, SP og KrF.

Hvem var for Acer? NHO, MDG, Venstre, Høyre og Frp.

Hvor er det da helt naturlig å tru at Ap lander? Selvfølgelig går de for Acer. Det kom jo fra EØS!

Mens kampen mot Acer gikk har flere av Aps travere i fagbevegelsen ropt på et handlingsrom som både de og APs ledelse har snakka varmt om, men som det nok kun var traverene som trodde på, for hva fikk vi? Jo, trusler om EUs straff fra Støre og Barth Eide om Norge brukte vetoretten mot Acer. AP og EØS-fansen viser til handlingsrommet som en ballsal på størrelse med Finnmarksvidda som brannslukking når de går tom for argumenter i prinsippielle debatter. Når vi kommer til den virkelige verden derimot, så er handlingsrommet redusert til et knapphull omringet av trusler.

For folkestyre og arbeiderrettigheter blir det da bare en gangbar vei, og det er motsatt vei. Vi som arbeiderbevegelse kan rett og slett ikke holde oss med kun "wanna-be-buddies" som AP på nåværende kurs i et fagligpolitisk samarbeid. AP blir her litt som han kompisen du hadde i klassen som var så kul med deg..... men etterhvert oppdaga du at det var å leike med pc'en din som var det eneste som betydde noe. Enten får kompisen justere kursen eller fordufte. Samtidig vil jeg si til alle APs medlemmer på grasrota som absolutt har hjerte på venstresida: Det er ikke dere som er problemet, det er ledelsen som er frikopla fra resten av partiets meninger, og som desverre drar med seg det fagligpolitiske samarbeidet lukt til høyre. 

Arbeidskjøpera har bukta og begge endene så lenge EØS dikterer rammene og AP overser LO og klapper inn alt som kommer fra Brussel. Rett og slett fordi EØS-avtalen er en enveisbillett til markedsliberalistisk mørkeblå politikk. Så lenge samfunnsutviklingas rammer styres av byråkrater i Brussel går det arbeidskjøperas vei. Altså alt anna enn det arbeiderklassen trenger, og så lenge arbeidsfolk skal organisere seg og søke politisk påvirkning må vi finne maktmuligheter der vi har venner. Derfor må LO få flere bein i det fagligpolitiske samarbeidet. 

Det er andre skikkelige arbeiderpartier der ute, feks Rødt. Når det borgerlige byrådet i Tromsø privatiserte kommunens renholdere kjempa Rødt dem inn igjen. Når Oslos blå byråd laget tidenes anbudsutsatte søppelkaos var det Rødt som sto på en politikk der kommunen skulle ta søpla tilbake. Når de mørkeblå i regjeringa krasja Arbeidsmiljøloven var det Rødt som kjørte kampanja for å få kommuner til å vedta å følge gammel Arbeidsmiljølov når det gjaldt midlertidige ansettelser. Ap lokalt rundt i landet var absolutt med i prosessene, det er ikke der problemet ligger. Problemet ligger på toppen, og den toppen ser EØS som viktigere enn arbeiderbevegelsen, noe de seinest viste med Acer. Å vente på at grasrota i AP får orden i eget hus er fåfengt, det tar for lang tid, om dere i det hele tatt lykkes. Derfor må LO slutte å være Aps støttehjul og lage et oppegående fagligligpolitisk samarbeid med bredde og kraft på Stortinget og i samfunnet ellers.

Les også: Vi er med i LO, ikke Arbeiderpartiet

Fagbevegelsen må revidere strategien og bygge noen bein å stå på siden å være støttehjul for AP funker dårlig. Kritikk innad i LO av et ensidig samarbeid med et parti som har som mål å sjekke opp flytvelgere i vakumet mellom Høyre og Ap har vært risikosport for karrierer i fagbeveglesen. Så all ære til alle som har kjempa mot vikarbyrå, postdirektiv, pensjonsran, EØS mm. Det har ikke bare vært oss kranglefanta fra Rødt og SV. Solide grasrotfolk fra Arbeiderpartiet har slåss så busta føyk mot dette og mye annet.

Det er masse gode AP-folk med ryggrad og kompass rundt i grasrota i landet. Folk jeg håper skal løfte neven innad i eget parti og si at nok er nok og sende partiet inn på en fruktbar kurs. (Når dere gir opp må dere gjerne komme over til oss partiene på venstresida.) Men når vi nærmer oss toppen i LO er det bare de AP-lydige portvokterene igjen. De veit at de siste stega på karrierestigen i LO går via Aps sentralstyre. Jo lenger vekk fra arbeideres interesser Aps linje går, jo verre blir dette tospannet for arbeidsfolk.

Les også: APs trommeslagere slår høyresidas marsj!

Det blir gjort noe skikkelig nybrottsarbeid allerede for å skaffe fagbevegelsen flere bein å stå på. Alle lokale LO'er, avdelinger av Fagforbundet og andre som nå bygger større fagligpolitiske nettverk enn kun med Ap får å flere bein er i forkant av nødvendigheten. De bygger en fagbevegelse som blir partipolitisk uavhengig, og som kan sparke og stryke partnere medhårs alt etter behov. Da jeg var arbeidspolitisk talsmann i Rødt fikk jeg vært med på flere møter der lokale ledd i  fagbevegelsen inngikk forpliktende samarbeidsavtaler utover det fagligpolitiske samarbeide mellom tospannet LO-AP. Når de skulle få flere bein å stå på var det Rødt og SV de gikk til, og grunnen var enten at de mente at alle partier som kan samarbeide med fagforeningsfolk skal med. Den andre grunnen var at de ikke turde stole på at Ap var der de skulle være. 

Det er nok nå. Acer var dråpen for mange både innenfor og utenfor AP og LO. Vi som fagbeveglese må ta steget ut fra samrøra LO-AP, og bygge allianser med både partier og organisasjoner. Arbeiderbevegelsen må finne samarbeidspartnere som ikke bare ser på oss som støttehjul, for som støttehjul må vi bare dilte med. Vi trenger offensive partnere på veien framover, for det blir harde tak. Partnere som blir med å definere hvor skapet skal stå framfor å møte krav etter krav fra høyresida med kompromiss etter kompromiss. Med AP som eneste samarbeidspartner på Stortinget har ikke LO råd til en kamp om feks sjukelønna eller sekstimersdagen.

LO må samarbeide på likefot med alle de partiene som har noe å tilby, og om ikke AP holder vår kurs får de heller tåle et solid tupp i hekken.

Les også: Stanken av Kråkerøytalen

Aps trommeslagere slår høyresidas marsj!

I gamle dager holdt smågutter takta med trommer mens hæren marsjerte til strid. De var nok stolte nok de også. De fikk stilig uniform, og de fikk stå med de store karene. Noen av disse gutta ble sjøl soldater om de levde lenge nok, andre ble kløyvd i to av kanonkuler. Dagens politiske stridigheter er mindre blodige men trommeslagerne er i full vigør.

Trondheimskonferansen var ett åsted, der svingte ingen mindre enn Hadia Tajik taktstokken sammen med LO-lederen for å sette venstreopposisjonen i fagbevegelsen på plass. Det fungerte selvfølgelig dårlig mot et klassebevisst publikum. Men det var kanskje heller ikke hensikten, for de to talerne var det nok heller å peke ut agendaen og målet for APs lojale trommeslagere landet rundt.

Deretter marsjerte APs trommeslagerne ut gjennom sosiale media og andre fora: "Venstresida må legge vekk stridigheter", "Samling i bunn", "EØS er ikke sak i valget", "Sitt stille i båten," "Om vi krangler vinner Erna" og "Erna ler hele veien til stemmeurna." Marsjen de ikke hamrer løs på er "Samling på bekostning av egen ideologi om APs fane i jakten på flytvelgerne mellom AP og Høyre," for den får vente til litt seinere.

Trommeslagerne går høyresidas ærend ved å la AP fortsette marsjen mot høyre på jakt etter noen prosenter flytvelgere. For hva har vi i AP om de ikke har ei venstreside å frykte som kan pushe AP mot venstre? Retorisk er svaret rett og slett bare Høyre Light. Det passer nok Erna godt, for sjøl om ho taper endres ikke kursen noe særlig.

Frykten i Høyres Hus er nok heller at vi som tilhører venstresida i fagbevegelsen og politikken (uansett partitilhørighet) fortsetter å presse AP. Jeg tror rett og slett ikke at Erna ler så høyt av at AP presses av ei offensiv venstreside både i og utenfor partiet. Et synlig og tydelig AP som beveger seg mot venstre for å demme opp velgerflukten mot venstre kunne jo bli resultatet. Høyre lever nok godt med at AP lener seg på SP i regjering. De lever utrolig mye dårligere med dette dersom vi får en sterk benk fra partiene Rødt og SV i opposisjon til en AP/SP regjering.

Det er underlig at folk i AP som definerer seg som venstresida i partiet blir med på Støre sitt svermeri for noen 70-80 tusen "flytvelgere" som ikke engang veit om de hører hjemme i AP eller Høyre fordi det for dem er som Ole Brumm: "Ja takk! Begge deler". Hvorfor tvinger ikke heller trommeslagere som hevder en tilhørighet i venstresida Støre til å lage ett reelt alternativ som gir noen prosenter vinglete velgere noe distinkt forskjellig å velge mellom framfor å dilte etter Støre på vei stadig lenger til høyre? Men det er trommeslagernes problem å finne ut av. Tar dere kampen om kompasset i AP så stå på, jeg ønsker dere all lykke til. Dere er dessuten velkommen til å stå med oss andre bråkmakerne på venstre fløy når dere ser at kursen er låst mot høyre

Men det er ingen fare med venstresida og oppgaven å stå samlet. I dag er de to partiene på venstresida samlet om kursen. Så får heller APs trommeslagere velge om de skal tvinge APs ledelse til å sette kursen mot venstre, eller fortsette å sikte på luftslottet mens Jonas og Erna kurtiserer flytvelgere i en evig drift til høyre.

For APs trommeslagere i fagbevegelsen er altså valget enkelt: oppviglerstempel og ryggrad eller glassmanet med karrieremuligheter.

Stanken av Kråkerøytalen.

"Husk at i kampen mot kommunistene i fagbevgelsen er nær sagt alle midler tillatt." Brev fra 1962. Gjengitt i sin fulle lengde nederst i innlegget.

Partiboka regjerer i LO, og alle som ikke går i takt må vekk! I kampen for å verne Aps hegemoni i fagbevegelsen er alt lov. Tydeligvis like mye i 2017 som i 1962.

LOs kongress kommer nå til å gå uten at det største og mest aktive lokale LO'et i Trøndelag er representert. Det er en god gammel stank over det som nå skjer, og det er stanken av Kråkerøytalen. 29 februar 1948 fyrer Einar Gerhardsen av startskuddet for klappjakten på annerledestenkende i LO. Fjerningen av Denstad som opposisjon mot toppen i LO og Ap faller rett inn i denne tradisjonen. Mer om Gerhardsen og Kråkerøytalen lenger nede.

Bildet er fra et brev som beskriver kampen for å luke ut en tillitsvalgt med bånd til NKP i Kristiansand i 1962. Det framkommer klart at alt er lov i denne kampen, og som en kan lese i første avsnitt påpekes det at informanten ikke skal bruke navn i videre korrespondanse, hverken sitt eget eller mottakers. Lenger nedi brevet beskrives arbeidet med å luke ut venstresida i fagbevegelsen. Dette var god fisk i 1962, og hadde vært det siden Kråkerøytalen i 1948. Fra da av var klappjakten i gang. Vi har alle hørt om McCarthys jakt på kommunister i USA, men vi kan like gjerne holde oss med vår egen nære etterkrigshistorie framfor å bruke andre land som eksempel. Toppene i LO og Ap verner om sitt samrøre med alle midler. 

Dette er også noe Espen Myhr Grandalsmo, Petter Helstad Torp og jeg skreiv om i 2015 i denne artikkelen. Da med utgangspunkt i dagens situasjon fremfor den historiske delen.

Denstad har ikke skikk på partiboka!

Men tilbake til Trondheim og Denstad. Han blir vraket av et benkeforslag, og seierherrene vil peke på at demokratiet seiret. Dette har de på en måte rett i, men noen har snakket sammen. La det bare være sagt at jeg ikke sier at vedtekter mm ble brutt, men Denstad ble effektivt holdt ute av alle tilgjengelige plasser. Dette er noe som krever samkjøring mot en så populær og markant skikkelse.

Denstad leder det lokale LO’et som aleine er større enn samtlige andre lokalorganisasjoner i Sør-Trøndelag. Han hadde 8 fagforeninger i ryggen, noe som er det dobbelte av neste kandidat. Han var enstemmig innstilt som kandidat av valgkomiteen til fylkeskonferansen. Når vi snakker om enstemmig kan vi også legge til at Denstad er enstemmig valgt som leder for LO i Trondheim. 

Benkeforslag kommer alikevel, og er en del av det demokratiske systemet. Slik sett er vrakingen til å leve med, men argumentasjonen derimot, den er godt innkjørt og utprøvd. Like fullt er den overhodet ikke akseptabel. Ikke i 1948 og ikke i 2017.

Det blir hevdet at Denstad (som Rødt-medlem) ikke kan være delegat siden hans politiske ståsted ikke er likt med flertallet av medlemmene. Partiboka funker tydeligvis som argument for å kvitte seg med delegater som ikke sitter stille i båten når det kommer til EØS og pensjon. Videre ble dette argumentet brukt mot Denstad: LO i Trondheim skal visstnok ha en annen agenda enn resten av LO, og dette ble begrunnet med at ved forrige fylkeskonferanse ble 7 av lokal-LO’ets forslag til LO-kongressen avvist. Det som ikke ble sagt er at det var 7 av 110 forslag innlevert av LO i Trondheim som ikke ble vedtatt. De resterende 103 forslagene ble vedtatt av fylkeskonferansen. Det er altså over 90% av forslagene til LO i Trondheim som ble vedtatt.

Rett og slett rimelig skral argumentasjon for å stemple en av fagbevegelsens sterke opposisjonstemmer. En stemme som har talt for taperne i pensjonsreformen og som har stått trofast med bryggesjauerne gjennom 3 år er vraket. En stemme for å melde Norge ut av EØS er fjernet fra kongressen. Sikkert behagelig for toppetasjene på Youngstorget, men det hjelper så lite. Våre folk er godt skolerte, og denne dolkingen i ryggen gjør folk bare mer kamplystne. Hvor langt opp i systemet vi skal for å finne avgjørelsen om å kuppe nominasjonen, og dermed sparke ut Denstad skal jeg ikke spekulere i, men den er del av en stygg tradisjon.

(Hvilke maktmidler de vil bruke mot Aps medlemmer som har samme synspunkter som Denstad kan vi bare spekulere på.)

Stanken av Kråkerøytalen.

Rett etter krigen er et langt mer radikalt og ventreorientert Ap i posisjon sammen med NKP. Dette endrer seg med Kråkerøytalen i 1948. Talen ble også opptakten til en omfattende overvåking av kommunister og venstreradikale i hele etterkrigstiden, noe blant annet Lund-rapporten har dokumentert i sin rapport. (….) Flere overvåkede har mottatt erstatning for urettmessig overvåkning i strid med reglene. Aps hegemoni over arbeiderklassen skal altså sikres for enhver pris i 1948. I Kråkerøy-talen fortalte Gerhardsen egentlig ikke noe nytt når det gjaldt Det norske Arbeiderpartis (DNA) syn på Norges Kommunistiske Parti (NKP). Det viktigste politiske vendepunktet var at Gerhardsen selv stod fram som klar motstander av NKP. Han hadde fram til da tilhørt en mer moderat fløy i DNA i forhold til NKP, i motsetning til DNAs partisekretær Haakon Lie som siden krigen hadde vært uforsonlig i forholdet til NKP. 

Det skal også legges merke til at kort tid etter er Norge medlem av NATO, og med Borgfredstalen låser Gerhardsen Ap til klassekompromissets mast gjennom å nærmest love å ta ut de radikale delene av partiprogrammet for å tekkes de borgerlige. "Det er enkelte av Arbeiderpartiets programsaker hvis gjennomføring vil bli mottatt med særlig liten forståelse og kanskje med bitterhet hos dem som hører til andre partier." 

Gerhardsen forkaster altså alle spor av radikal politikk for å bli bestevenn med de borgerlige partiene. Mens Gerhardsen sender sosialdemokratiet inn på en kurs mot høyre jaktes det på alle kritiske stemmer i fagbevgelsen og samfunnet. Denne kursen har holdt seg og også blitt styrket av Brundtland og Stoltenberg gjennom delprivatiseringer av Statoil og Telenor mm og nesegrus beundring for EUs markedsliberalistiske prosjekt. Siden Ap er avhengig av LOs støtte for å holde på sin maktposisjon er det klart at for de herskende er det viktig å stagge kritiske stemmer. De herskendes tanker skal jo tross alt være de herskende tanker. Da er det ikke plass til andre tanker. 

Vi sitter ikke stille i båten!

Gerd Kristiansen var på Trondheimskonferansen for noen uker siden. Her prøvde hun å fortelle salen at de måtte sitte stille i båten. Denne båten er lastet med en elendig pensjonsreform og en ufattelig trofasthet mot et Ap som opptrer som en moderat versjon av Høyre., Videre har båten en EØS-kurs som er siktet inn mot Brussel og en tannløs tilnærming til arbeidskamper som bryggesjauerstreiken.

Kritikken fra venstresida i LO mot disse temaene har vært stor, og den vokser. Det ligger naturlig inne i denne kritikken at også samrøret LO og Ap angripes. Dette er enkelt og greit fordi mange på venstresida i LO er kritisk til den retningen Ap har tatt politisk, og ser klart at Ap ikke lenger har en kurs som en arbeiderbevegelse kan stille seg bak. Når LO klistrer seg på Aps kurs er det naturlig at denne kritikken kommer. Slik sett er det trist at det framstår som viktigere for LOs ledelse å bevare Aps kontroll over LO enn å bygge en slagkraftig arbeiderbevegelse.

At en av opposisjonens fremste talsmenn angripes på denne måten fungerer mot sin hensikt. Vi kommer definitivt ikke til å sitte stille i båten!

SjauerSolidaritet nå!

Det er mine kamerater i Tromsø og Mosjøen som nå står i en situasjon der de kan ende med å sjekke hvilke ting i stua som kan selges på Finn.no for å fylle kjøleskapet neste uke. Det godtar jeg ikke, derfor må vi gjøre noe. Det er på tide med SjauerSolidaritet! Med slutten av streiken forsvinner streikebidraget, men også jobbene. Samtidig gir ikke streikebidrag rettigheter til arbeidsledighetstrygd, så sosialhjelp etter at du har solgt bilen og ribba stua for verdisaker er eneste utvei. 

Det vi kan gjøre er å støtte Havnearbeiderforbundets innsamling ved å betale inn på kontoen til Havnearbeiderforeninga. De har bekreftet at denne kontoen opphører å eksistere når behovet for støtte er borte. Derfor skal det heller ikke være noe problem å sette på månedlige betalinger sammen med engangsbeløp.

Kontonummer 3060.33.16947 og Vipps 97102260. Deretter viser du solidariteten ved at du tar etbilde med en hilsen til sjauera, tagger med #Sjauer og legger ut på Facebook.

Vi støttespillere og sjauera sto sammen i kampen for tariffavtaler, og den solidariteten var viktig. Samtidig er det en helt annen solidaritet de trenger nå, for med streikens slutt er gutta i Tromsø og Mosjøen ikke bare uten jobb, men på bar bakke. Gode minner om gode kamerater på havneblokkade fyller ikke kjøleskapet når du står på bar bakke. Derfor må alle vi gode folka i fagbevegelsen trå til med penger nå. 

Vi klarte dra inn en masse penger for å betale bøtene i Tromsø for noen år siden. Det var en flott opplevelse å se at folk tråkka til med støtte. Men denne gangen må vi nå opp til helt andre summer. Håper alle vil gi sin skjerv fra egen lomme, samtidig som jeg oppfordrer alle til å kjøre saken inn for sine årsmøter for å få økonomisk støtte fra avdelinger, klubber og lokale LO'er. Dette ansvaret for hverandre må vi ta.

Jeg synes vi skal vise at vi har noe medlemsbedriftene i NHO og Bedriftsforbundet ikke har, nemlig solidaritet. Der en bedrifts problemer er en annens mulighet til vekst i en evig kannibalisme mellom bedriftsstyrer er en fagforeningskamerats problemer våre alles problemer. Samhold vil alltid være sterkere enn rotteracet blant gutta i dress. Vi tapte denne kampen, men ikke krigen.  Vi tapte for EØS, illojalitet mot LOs Organisasjonsutvalg og ett aggressivt NHO og Bedriftsforbundet. Vi skal lære av dette, men i mellomtida skal vi stå solidariske med sjauera.

Streiken varte lenger enn noen trodde, og den har avdekket store svakheter innad i systemet. Vi har sett at minst en sjauer har mista retten til AFP under streiken, og det er rundt en million i pensjon tapt for at han sto på krava. Videre er jo alle gutta uten rett på arbeidsledighetstrygd fordi de streiket. Slik kan vi ikke ha det. Sammen med EØS og pensjonsreformen bør dette bli den heteste poteten på LO-kongressen. Streikebidrag må telle for både arbeidsldighetstrygd og AFP. Vi kan jo ikke ha en ordning der medlemma ikke tør ta en god og lang streik fordi de frykter for å miste AFP og arbeidsledighetstrygd. 

Det vil bli en oppvask om hva som kunne vært gjort annerledes og hvem som skal sitte igjen med Svarteper. Men sjauera som plutselig står på bar bakke skal ikke stå igjen som Svarteper, og det er det vår solidaritet som skal sørge for. 

Sjauera står aldri aleine!

NHOs klassekamp mot aktivistene

I dag blir det kjent at Terje Fjellum mfl er saksøkt av NHOs medlemsbedrifter etter deres aksjoner for å stoppe streikebryteriet under hotellstreiken.

Den korte konklusjonen er at en avtale med NHO har mindre nytte- og bruksverdi enn dasspapir.

Den lange konklusjonen er at Fellesforbundet kan grave fram alle streikebrytersakene fra skuffen igjen, og kjøre opp sak etter sak. Provokasjonene fra NHO og bedriftene i denne streiken var så drøye at jeg fortsatt mener det var feil å la de ligge under påskuddet om husfred. Her fikk NHO testet hvor langt de kan dra strikken i en streik uten at det kom reaksjoner fra andre enn enkeltmedlemmer, og det var en nyttig lærdom for dem.

Nå prøver de å tøye strikken enda litt lenger…..

Først med tidenes mest kreative tolkning av tariffavtalebegrepet «parter». I avtalen er partene NHO, NHO Reiseliv, LO og Fellesforbundet, og dette skrev de under på: «Partene er enige om å bilegge alle tvister som har oppstått som følge av streiken, herunder rettslige tvister og uenighet knyttet til påstander om boikott/blokade, streikebryteri mm.» Men plutselig mener NHO Reiseliv nokså beleielig dette: «Når det er sagt er det min klare oppfatning at det avsnitt som det vises til fra Fellesforbundets side fra meklingsprotokollen ikke kan påberopes i de søksmål/sakene det her vises til da forpliktelsene i protokollen kun gjelder de «parter» som var til stede». Så plutselig gjelder den underskrevne avtalen tilsynelatende kun forhandlingsdelegasjonene. Skal vi da tolke NHO Reiseliv slik at tariffavtalen også kun omfatter forhandlingsdelegasjonene, og ikke oss andre medlemmer og bedrifter? 

NHO Reiseliv fremmer jo i teksten i FriFagbevegelse at de mener de ikke kan forplikte enkeltbedrifter, selv om det er akkurat det tariffavtaler er, nemlig forpliktende avtaler mellom enkeltbedrifter og ansatte. Deretter følger de opp med det akrobatiske krumspringet «Hverken NHO eller NHO Reiseliv har noe med eller er delaktig i de nevnte søksmål og vi forholder oss derfor til den enigheten som ble inngått under meklingen.» 

Dermed har liksom NHO dratt «kom ut av fengsel gratis»-kortet ved at det er leiesoldaten Skarning som gjør jobben for NHO Reiseliv og deres bedrifter. Ja, Skarning er ikke ansatt i NHO, Skarning jobber blant annet for NHO sin konkurrent Bedriftsforbundet. Skarning jobber like fullt for NHOs bedrifter som har skrevet under gjennom NHO på at alle tvister skulle legges døde etter streiken.

Men avtaler bryr ikke NHO og bedriftene seg om når det ikke passer dem. Det er ikke første gang, og nå må vi kanskje snart ta lærdom av dette? Så både den lange og korte konklusjonen er at en avtale med NHO har mindre bruksverdi enn dasspapir.

Hva er det egentlig NHO får til her? De klarer å finne ut hvor ufattelig mye de slipper unna med før også ledelsen i fagbevegelsen lar fredsplikten fare ut vinduet, og det er tydeligvis mye NHO kan slippe unna med. Men de angriper også den enkelte arbeider bevisst for å knekke de sterke stemmene. Dette er klassekamp, og pr nå har NHO et solid overtak.

Syretesten for ledelsen i fagbevegelsen blir nå om NHO både kan slippe unna med alle provokasjonene under streiken, avtalebruddet i husfredparagrafen OG at bedriftene nå starter en klappjakt på enkeltmedlemmer som gjorde det ledelsen i fagbevegelsen burde gjort. Nemlig å slå hardt ned på provokasjonene som kommer alt for tett og gjennomført til at det ikke kan sies å vøre planmessig gjennomført. Lykkes de med å ta ut Terje og de andre lykkes de også med å skremme andre arbeidere som ser at NHO går for langt til taushet.

Det er nemlig ikke bare avtalene og ledelsen som NHO aktivt underminerer. Nå går de spesifikt etter fagbevegeslens ryggrad. Nå går de etter aktivistene i gata for å skremme disse inn under en fredsplikt NHO sjøl ikke følger.

NHO har ensidig gått bort fra fredsplikten, så nå er det opp til fagbevegelsen å møte utfordringen. Aksjoner slik den Terje og andre utførte er bare med på å utligne maktforholdet. Da er det bare en ting som gjelder, og det er det samme som jeg oppfordret fagforeningslederne til under streiken: «Neste gang medlemmene aksjonerer håper jeg dereikke stopper dem, men stiller dere sammen med dem. Slik kan dere bli med å tafra NHO fordelen de har når kun LO følger fredsplikten og spillereglene. Sålenge vi oppfører oss slik NHO ønsker vil vi bare ende ut med å bli en skyggeav den makten LO kan være for arbeidsfolk.»

Stilluf måtte gå! Heltene går i refleksvest

Sjauera i Oslo demonstrerer. Sommeren 2016

 

STILLUF MÅ GÅ" har vært parolen gjennom to år, og nå kastes endelig styreleder Stilluf Karlsen i Oslo Havn KF! Dette er en politisk avgjørelse gjort av Rødt Oslo og byrådet i Oslo, men... 

 

Klassekampen 290716

Dette hadde ikke vært mulig uten sjauera, deres familier og deres støttespillere i grasrota i fagbevegelsen. Det var dere som stemte oss inn i kommune- og fylkestingsvalget, og det var dere som trodde på at vi i partiene var en del av nøkkelen. 

 

Hadde dere gitt opp, gått på NAV, puben, fotballkamp, sett Game of Thrones eller fått nytt arbeid kunne Rødt ønsket Stilluf dit peppern gror uten at det hadde hjulpet ett døyt, for da hadde det rett og slett ikke vært noen å kjempe en kamp mot fagforeningsknusera sammen med.

 

Heltene går i refleksvest

Dere sto i kampen, og denne kampen fortsetter. Dere er folka som lever opp til ryktet som sjauera og støttespillera deres har: Ryktet som folk som aldri gir seg, og det er dere som er de virkelige heltene her. Det er dere som er tyngden bak Rødts krav om at Stilluf må gå.

Dere er: Sjauera som holdt ut en skittkasitng i media uten like, konene og familiene deres som er like solidariske som de er tøffe. Dere er alle grasrotaktivistene som drar fra hele landet til havnene i Oslo og Tromsø. Det er de lokale LO'ene som tar kampen, og dere er folka som gjerne tar ei bot for å bekjempe strekebryteriet som har bredt seg som pesten i denne konflikten. Dere er de som fyller opp bøtefondet og dere er alle de som tar en kamp uansett hvor håpløst det må se ut, rett og slett fordi det er så enkelt at en reiser seg i protest når en ser en utålelig urettferdighet mot en felles arbeidskollega.

Det er alle dere som aldri gir seg som er årsaken til at Rødt sammen med byrådet av Ap, Sv og MdG i Oslo nå kan sparke Stilluf på hue ut av kontoret. Det tok to år og masse slit, forbannelse, møter og taler, økonomiske utlegg, fortvilelse, håp og innsats, men nå er en stor milepæl nådd: Stilluf er kasta!

Demonstrasjon foran Oslo Havn KF sine kontorer våren 2015

Våpendragere i ett bevisst borgerlig angrep på arbeidsfolk

Rødt har delt sjaueras krav om å kaste Stilluf hele veien, og med kommunevalget fikk vi muligheten gjennom større representasjon i bystyret til å realisere kravet om å kaste havnestyret. Sjøl om vi måtte mase i 10 måneder etter valget før det skjedde noe blir vi nå endelig kvitt motoren i den fagforeningsknusingsmaskinen Oslo Havn KF ble laget til i et bevisst politisk spill fra det forrige borgerlige byrådet. Dette var ett politisk spill om å knuse ei yrkesgruppe og en tariffavtale for å slippe løs sosial dumping og løsarbeidersamfunnet i norske havner, altså ei grov utnytting av arbeidsfolk. For de borgerlige er alt lov for å skape profitt for eliten, og i denne kampen må arbeidsfolk bruke alle tigjengelige og praktiske midler for å slå tilbake. En av disse er å bruke den politiske makten og samholdet en bevisst arbeiderklasse har i dagens samfunn. Samtidig har kampen i havnene vist at både LO og Hovedavtalens begrensninger på arbeidskamp har sine passiviserende svakheter samtidig som den har vist styrken i i de fagorganiserte på grasrota sin styrke. Dette er to leksjoner vi må ta med oss videre.

Klassekampen 290716

ILO137 og tariffavtaler. Kampen fortsetter

Nå må det sittende byrådet vise sine farger og sørge for at ILO137 følges, og at Yilport som havneoperatør på den offentlige Oslo Havn gir sjauera sin rettmessige tariffavtale. Stilluf Karlsen som primus motor for sosial dumping er nå på skraphaugen. Nå kommer jobben med å passe på at ILO137 følges fremover og at Yilport settes på plass.

Sammen med barnehagekravet som sikrer at velfredsprofitørene stenges ute fra all ny utvidelse av barnehager i Oslo var kravet om at Stilluf må gå ett av Rødt Oslo sine viktigste krav for å støtte et byråd av Ap, Sv og MdG. "Vi har fått gjennomslag for at det ikke blir privatisering av velferdstjenesten i Oslo, og at det blir full stopp for nye kommersielle barnehager" (Moxnes i Aftenposten 9. november 2015)

En av mange blokader av Yilport i Oslo.

Før sommeren fikk vi kastet havnestyret i Tromsø og Rødt har fått vår kvinne, gruppeleder Anne Linn Lernes Høiseth, inn i havnestyret iTromsø. Nå går fagforeningsknusera i Oslo havnestyre samme vei som fagforeningknuserne i Tromsø, og Rødt vil ha ei hånd på rattet her også. To store milepæler er nådd, to arbeiderfiendtlige havnestyrer er kasta. Dette er en viktig milepæl i både Tromsø og Oslo men,... Nå starter jobben Rødt i Oslo og byrådets må ta: Jobben med å banke havnas fremtidige kurs inn en gang for alle, og det blir ikke lett. Det krever samarbeid, dialog og innsats fra oss alle. Da trenger vi at alle, både grasrotaktivister, LO og politiske partier drar i rett retning. Vi er i gang, men sjøl om dette er en stor seier må vi ikke slippe foten av gassen.

Sjauera i Oslo markerte foran alle valgboder i Oslo i 2015

Arbeidskamp og fagligpolitisk arbeid. Veien fremover

En stor politisk seier er vunnet i Tromsø før ferien, og i Oslo denne uka med at de borgerliges våpendragere nå er sparka på hue ut av havnestyrene. På en reell måte er dette en seier i den store pågående kampen, men den store kampen fortsetter. De folkevalgte som lovet ILO137 og grønne skoger må levere på våre valgløfter. Det blir en hard og lang kamp, og Rødt sine folk vil ta denne kampen.

Rødt er klar over at Tromsø og Oslo bare er to av mange havner der det er full konflikt, og at stromskyer henger over andre til nå fredlige havner. Mosjøen, Risavika og Drammen er bare noen andre eksempler på hvor det går hardt for seg. Kampen er på langt nær over. Vi har fått en stor karamell i dag, og den smaker godt.

Nyt den, og gå deretter ut med ny innsatsvilje. Rødt er stolt over å stå sammen med sjauera både innenfor og utenfor kommunestyrer og byråd, og vi er klare for neste steg.

Her trenger vi våre helter, de ekte heltene, de som aldr i gir seg..... og de ekte heltene, de vi  slåss sammen med, de går med refleksvester!! De gir seg aldri.

Solidarity with the dockers!

Markering på Oslo Havn KF i 2015. Sjauera med støttespillere.