Stanken av Kråkerøytalen.

"Husk at i kampen mot kommunistene i fagbevgelsen er nær sagt alle midler tillatt." Brev fra 1962. Gjengitt i sin fulle lengde nederst i innlegget.

Partiboka regjerer i LO, og alle som ikke går i takt må vekk! I kampen for å verne Aps hegemoni i fagbevegelsen er alt lov. Tydeligvis like mye i 2017 som i 1962.

LOs kongress kommer nå til å gå uten at det største og mest aktive lokale LO'et i Trøndelag er representert. Det er en god gammel stank over det som nå skjer, og det er stanken av Kråkerøytalen. 29 februar 1948 fyrer Einar Gerhardsen av startskuddet for klappjakten på annerledestenkende i LO. Fjerningen av Denstad som opposisjon mot toppen i LO og Ap faller rett inn i denne tradisjonen. Mer om Gerhardsen og Kråkerøytalen lenger nede.

Bildet er fra et brev som beskriver kampen for å luke ut en tillitsvalgt med bånd til NKP i Kristiansand i 1962. Det framkommer klart at alt er lov i denne kampen, og som en kan lese i første avsnitt påpekes det at informanten ikke skal bruke navn i videre korrespondanse, hverken sitt eget eller mottakers. Lenger nedi brevet beskrives arbeidet med å luke ut venstresida i fagbevegelsen. Dette var god fisk i 1962, og hadde vært det siden Kråkerøytalen i 1948. Fra da av var klappjakten i gang. Vi har alle hørt om McCarthys jakt på kommunister i USA, men vi kan like gjerne holde oss med vår egen nære etterkrigshistorie framfor å bruke andre land som eksempel. Toppene i LO og Ap verner om sitt samrøre med alle midler. 

Dette er også noe Espen Myhr Grandalsmo, Petter Helstad Torp og jeg skreiv om i 2015 i denne artikkelen. Da med utgangspunkt i dagens situasjon fremfor den historiske delen.

Denstad har ikke skikk på partiboka!

Men tilbake til Trondheim og Denstad. Han blir vraket av et benkeforslag, og seierherrene vil peke på at demokratiet seiret. Dette har de på en måte rett i, men noen har snakket sammen. La det bare være sagt at jeg ikke sier at vedtekter mm ble brutt, men Denstad ble effektivt holdt ute av alle tilgjengelige plasser. Dette er noe som krever samkjøring mot en så populær og markant skikkelse.

Denstad leder det lokale LO’et som aleine er større enn samtlige andre lokalorganisasjoner i Sør-Trøndelag. Han hadde 8 fagforeninger i ryggen, noe som er det dobbelte av neste kandidat. Han var enstemmig innstilt som kandidat av valgkomiteen til fylkeskonferansen. Når vi snakker om enstemmig kan vi også legge til at Denstad er enstemmig valgt som leder for LO i Trondheim. 

Benkeforslag kommer alikevel, og er en del av det demokratiske systemet. Slik sett er vrakingen til å leve med, men argumentasjonen derimot, den er godt innkjørt og utprøvd. Like fullt er den overhodet ikke akseptabel. Ikke i 1948 og ikke i 2017.

Det blir hevdet at Denstad (som Rødt-medlem) ikke kan være delegat siden hans politiske ståsted ikke er likt med flertallet av medlemmene. Partiboka funker tydeligvis som argument for å kvitte seg med delegater som ikke sitter stille i båten når det kommer til EØS og pensjon. Videre ble dette argumentet brukt mot Denstad: LO i Trondheim skal visstnok ha en annen agenda enn resten av LO, og dette ble begrunnet med at ved forrige fylkeskonferanse ble 7 av lokal-LO’ets forslag til LO-kongressen avvist. Det som ikke ble sagt er at det var 7 av 110 forslag innlevert av LO i Trondheim som ikke ble vedtatt. De resterende 103 forslagene ble vedtatt av fylkeskonferansen. Det er altså over 90% av forslagene til LO i Trondheim som ble vedtatt.

Rett og slett rimelig skral argumentasjon for å stemple en av fagbevegelsens sterke opposisjonstemmer. En stemme som har talt for taperne i pensjonsreformen og som har stått trofast med bryggesjauerne gjennom 3 år er vraket. En stemme for å melde Norge ut av EØS er fjernet fra kongressen. Sikkert behagelig for toppetasjene på Youngstorget, men det hjelper så lite. Våre folk er godt skolerte, og denne dolkingen i ryggen gjør folk bare mer kamplystne. Hvor langt opp i systemet vi skal for å finne avgjørelsen om å kuppe nominasjonen, og dermed sparke ut Denstad skal jeg ikke spekulere i, men den er del av en stygg tradisjon.

(Hvilke maktmidler de vil bruke mot Aps medlemmer som har samme synspunkter som Denstad kan vi bare spekulere på.)

Stanken av Kråkerøytalen.

Rett etter krigen er et langt mer radikalt og ventreorientert Ap i posisjon sammen med NKP. Dette endrer seg med Kråkerøytalen i 1948. Talen ble også opptakten til en omfattende overvåking av kommunister og venstreradikale i hele etterkrigstiden, noe blant annet Lund-rapporten har dokumentert i sin rapport. (….) Flere overvåkede har mottatt erstatning for urettmessig overvåkning i strid med reglene. Aps hegemoni over arbeiderklassen skal altså sikres for enhver pris i 1948. I Kråkerøy-talen fortalte Gerhardsen egentlig ikke noe nytt når det gjaldt Det norske Arbeiderpartis (DNA) syn på Norges Kommunistiske Parti (NKP). Det viktigste politiske vendepunktet var at Gerhardsen selv stod fram som klar motstander av NKP. Han hadde fram til da tilhørt en mer moderat fløy i DNA i forhold til NKP, i motsetning til DNAs partisekretær Haakon Lie som siden krigen hadde vært uforsonlig i forholdet til NKP. 

Det skal også legges merke til at kort tid etter er Norge medlem av NATO, og med Borgfredstalen låser Gerhardsen Ap til klassekompromissets mast gjennom å nærmest love å ta ut de radikale delene av partiprogrammet for å tekkes de borgerlige. "Det er enkelte av Arbeiderpartiets programsaker hvis gjennomføring vil bli mottatt med særlig liten forståelse og kanskje med bitterhet hos dem som hører til andre partier." 

Gerhardsen forkaster altså alle spor av radikal politikk for å bli bestevenn med de borgerlige partiene. Mens Gerhardsen sender sosialdemokratiet inn på en kurs mot høyre jaktes det på alle kritiske stemmer i fagbevgelsen og samfunnet. Denne kursen har holdt seg og også blitt styrket av Brundtland og Stoltenberg gjennom delprivatiseringer av Statoil og Telenor mm og nesegrus beundring for EUs markedsliberalistiske prosjekt. Siden Ap er avhengig av LOs støtte for å holde på sin maktposisjon er det klart at for de herskende er det viktig å stagge kritiske stemmer. De herskendes tanker skal jo tross alt være de herskende tanker. Da er det ikke plass til andre tanker. 

Vi sitter ikke stille i båten!

Gerd Kristiansen var på Trondheimskonferansen for noen uker siden. Her prøvde hun å fortelle salen at de måtte sitte stille i båten. Denne båten er lastet med en elendig pensjonsreform og en ufattelig trofasthet mot et Ap som opptrer som en moderat versjon av Høyre., Videre har båten en EØS-kurs som er siktet inn mot Brussel og en tannløs tilnærming til arbeidskamper som bryggesjauerstreiken.

Kritikken fra venstresida i LO mot disse temaene har vært stor, og den vokser. Det ligger naturlig inne i denne kritikken at også samrøret LO og Ap angripes. Dette er enkelt og greit fordi mange på venstresida i LO er kritisk til den retningen Ap har tatt politisk, og ser klart at Ap ikke lenger har en kurs som en arbeiderbevegelse kan stille seg bak. Når LO klistrer seg på Aps kurs er det naturlig at denne kritikken kommer. Slik sett er det trist at det framstår som viktigere for LOs ledelse å bevare Aps kontroll over LO enn å bygge en slagkraftig arbeiderbevegelse.

At en av opposisjonens fremste talsmenn angripes på denne måten fungerer mot sin hensikt. Vi kommer definitivt ikke til å sitte stille i båten!