Lønnsforskjeller: Vi er verre enn Sverige.

For ei uke siden kom tall på lønnsutvikling oglønnsforskjeller i privat sektor , og vi har ikke noe å juble over. Tallene dekker årene 2000 til 2015, så både partier som hevder å jobbe for små forskjeller og dagens mørkeblå partier som egentlig mener at forskjeller er kult og konkurransefremmende får ta sin del av ansvaret for hvordan ståa er.

Fra Arbeidslivet.no sin atrikkel

 For tallene gir sin klare tale. Norge har lullet seg inn i en konsensuspreget “vi er alle en stor middelklasse, og dessuten verdensmestre i det meste” –holdning, og en stor arbeiderklasse er i stor grad sovende i lykkelig uvitenhet om hvordan arbeideres verdiskaping fordeles. Mens arbeideren leser VGs sportssider og raser over en eller annen sak på TV2.no om helsekøer fortsetter pengene som arbeideren skaper å sendes oppover i klassehierarkiet. Politiske partier og fagbevegelsen har lenge pekt på at Sverige er verre enn oss, men det er slik at forskjellene i lønnsfordelingen er verre i Norge enn Sverige.

Null lønnsvekst siden 2008 for de lavest lønte.

For det er faktsik slik at de 10% lavest lønte har stått stille siden 2008 når vi legger inn prisvekst, KPI og inflasjon. Dette er det største spriket i alle nordiske land, og må være en vekker om at bak all praten om “små forskjeller” og “mindre forskjeller” så er det faktisk det motsatte som skjer. Like interessant er det å se hvem som sitter nederest ved bordet. Der finner vi bl.a. serveringsbransjen og tjenesteytende del av privat sektor, og vi finner kvinner i deltid. Nå er det ikke bra at noen tjener dårlig, men ser vi på andelen over 30 i denne gruppa blir da en trend enda klarere, de jobber i serveringsbransjen. Når disse passerer 30 har de allerede rundt ti års fartstid som lavest lønnet i samfunnet. Ti år med å snu hver krone i lønningsposen i et land som renner over av penger, og som kan gi alle en bedre hverdag om vi vil, kan egentlig kalles systematisk og organisert vold mot folk.

Fra Arbeidslivet.no sin atrikkel

Treretters hos middelklassen.

Samtidig har midtsjiktet av arbeidere økt sin lønn med 30 prosentpoeng målt mot de som sitter nederst ved bordet. Vi kan ikke bare være fornøyd med at vi sjøl har til salt i maten, vi må også stå solidarisk med de som ikke får sin rettferdige del av verdiene de skaper når de arbeider. For våre brødre og søstre nederst på lønnsstigen er som regel eneste løsning for å lappe på en skral økonomi enten å jobbe dobbelt, jobbe svart på si eller forbrukslån, og kanskje gjerne alle tre på en gang. Amerikansk arbeiderklasse har slitt med dette i flere tiår, og det er ikke noen god løsning. 

Forbrukslånene som pushes i reklamen på TV2 er ikke til fordel for noen andre enn nettopp lånehaiene som håver inn på at folk faktisk gjerne vil at unga deres skal ha en litt annen ferie enn å være hjemme i sommer for en gangs skyld, om de da ikke trengte penga for at det skal være varm middag på bordet sju dager i uka.

Fra Arbeidslivet.no sin atrikkel

Bullseye for midlertidige stillinger.

Midlertidige stillinger, de mørkeblås “gave” til arbeidere. Endringene i Arbeidsmiljøloven har vært aktive så lenge nå at vi begynner å se omrisset av hvordan disse slo inn. Disse endringene treffer perfekt inn i FAFO sine tall. SSBs arbeidskraftundersøkelse viser klart at oljebransjen sliter, noe vi alle visste. Men i tallene finner vi en finurlig sak: Oljebransjen har på to år mistet 25 000 arbeidsplasser, noe som rett nok kan kalles en krise, samtidig har antallet midlertidige stillinger økt med nettopp 25 000, bl.a i serveringsbransjen og hotellnæringa på ett år. 

At 25 000 oljearbeidere er på NAV er rett nok ei krise, men det er ei minst like stor krise at 25 000 arbeidere som allerede er nederst ved bordet også er fanget i lausarbeidersystemet til de mørkeblå. Nye 25 000 av våre felles lavest lønte kolleger er att på til tvunget til å stå med lua i hånda og bukke og skrape for ny korttidskontrakt flere ganger i året og totalt er nå 232 000 omfattet av midlertidige stillinger i Norge. https://www.ssb.no/arbeid-og-lonn/statistikker/aku

Fagbevegelsens kamp for å løfte de lavest lønnede.

Fagbevegelsen har i alle kjempet (med varierende suksess) for å løfte lønna i bunn og kvinnelønna. Det må selvfølgelig arbeiderbevegelsen fortsette med, men tallene fra SSB og FAFO avdekker en av grunnene til at uansett hvor offensivt vi tar disse krava ut i tariffoppgjør så vil vi slite med å løfte i bunn. Blandt de 10% lavest lønte er det rett og slett veldig lav organisasjonsgrad. Så selv om allmenngjøring kan gjøre litt, så er det alikevel bare en ting som virkelig kan løfte våre kamerater nederst ved bordet, og det er organisering. Selvfølgelig er det allerede mange rundt i fagbevegelsen som gjør en enorm jobb her, og vi må fortsette. Samtidig er det strukturer her som kommer fra politisk hold. Så vi som arbeiderklasse må gjøre vårt på arbeidsplasser og på gata for å organisere, men vi må også ta tak i den strukturelle volden det skjeve lønnsnivået utgjør. Videre må fagbevegelsen faktisk ta inn over seg at millionbonuser og aksjeutbytte er arbeideres verdiskapning som blir tatt fra dem, og gitt til aksjonærer som akkumulerer verdien av andres arbeidsinnsats som sin egen rikdom. I en slik situasjon er det ikke aktuelt med lønnsmoderasjon, for det nok penger i kista.

Valget i 2017 blir en kamp mot Forskjells-Norge.

Lønnsforskjeller er en del av Forskjells-Norge, og gjennom at arbeidere sørger for å bytte ut mørkeblå politikere med arbeidsfolk på Stortinget kan vi stoppe en av driverene for det problemet at vi ikke klarer organisere de lavest lønte. Vi må gjøre om adgangen til midlertidige ansettelser, for som de to rapportene viser: Lausarbeidersystemet rammer de som sliter mest allerede.

Deretter må ta en total endring av hvordan vi fordeler godene i samfunnet, og da har ikke noen av hverken dagens eller forrige regjerings partier noe godt svar, for deres løsninger har økt forskjellene uansett hvordan de selv argumenterer for at deres politikk har slått ut.

Valget i 2017 blir en kamp mot Forskjells-Norge, og kampen er reell. For å vinne trenger vi en bevisst arbeiderklasse som tar kampene i bedriftene, på gata og på Stortinget. Vi trenger at folk krever sin rettmessige del, og vi trenger modige krav. Gratis tannlege, gratis barnehage, ett skattesystem som faktisk omfordeler verdier, en stopp i gallopperende boligpriser, slutt på avdemokratiserende avtaler som TISA og EØS. Alt dette er mulig om vi skiller snørr fra bart i valget og står samlet som en helhet uansett om vi er renholdere, mekanikere, sykepleiere eller anleggsarbeidere.

Våre brødre og søstre nederst ved bordet fortjener det, for der nede, helt nederst ved bordet, der fortjener ingen å sitte.