Maskineriet trenger smøring

Jeg hadde vært klubbleder i flere år på bedriften min Novema, der vi lager ventilasjonsanlegg, før jeg meldte meg inn i Rødt for fem år siden. Mye fordi jeg så at Rødts politikk lå nær det fagbevegelsen står for. Særlig det grasrota i fagbevegelsen står for. Det så vi på den siste LO-kongressen. Der var det et benkeforslag som førte til at Rødt for første gang fikk valgkampstøtte av LO.

Lenge før jeg selv ble medlem hadde jeg lagt merke til jobben mange Rødt-medlemmer gjør i fagbevegelsen. Derfor var det rart å se bildet Jonas Bals forsøkte å skape av den jobben de har gjort, i Klassekampen (21. oktober). Den ferske Støre-rådgiveren Bals inviterer kort sagt til et akademisk historieseminar om stridighetene mellom kommunister og sosialdemokrater i LO i forrige århundre. Å grave seg ned i tidligere tiders grums mellom partiene og LO vil fort resultere i meningsløs skittkasting der sitatkrigen fra skyttergraven bare har interesse for de spesielt interesserte. Fagbevegelsen og alle som ønsker noe annet enn dagens mørkeblå politikk må heller finne løsninger på vår tids problemer.

Noe av det som bekymrer meg mest er at vi er i ferd med å få tilbake løsarbeidersamfunnet. Bals og jeg kjenner godt til nullprosenterne: Folk som er fast ansatt, men ikke garantert lønn. I siste utgave av Magasinet for fagorganiserte intervjues en av dem, Henrik (30), som sjauer for Aviator på Gardermoen lufthavn. Han må hele tida be om vakter hos sjefen. Han er ikke garantert noen verdens ting. I gamle dager kalte de dette å stå med lua i hånda.

Det var dette kontraktørvesenet LO gikk til kamp mot for over 100 år siden, for at fagbevegelsen i det hele tatt skulle få fotfeste. Som leder for LO Hallingdal og Ringerike ser jeg daglig hvordan dette uvesenet brer om seg på ny. Dette går til kjernen av hva fagbevegelsen og velferdsstaten er bygd på: Når stadig flere lever i utrygghet som ringevikar eller nullprosenter, blir det nesten umulig å organisere arbeiderkollektiver som sikrer verdige lønns- og arbeidsvilkår. Da blir fagbevegelsen feid av banen.

Denne kampen vinner ikke fagbevegelsen alene! Vi trenger politiske partier som står på vår side og tar kampen i folkevalgte organer. Sånn har det alltid vært, det var jo derfor fagforeningene i sin tid dannet Ap.

Men hva gjør vi når Ap ikke lenger stiller seg på side med arbeidsfolk i avgjørende saker? Jo, da blir en del av oss med i et parti som sier ifra på vegne av dem som sitter nederst ved bordet, også når det betyr å tale makta midt i mot. Og det er helt naturlig at LO, både lokalt og sentralt, samarbeider tettere med et sånt parti. LOs egen gjennomgang før sist valg viste tross alt at Rødt var det partiet som var mest enig i kravene LO-medlemmene stilte til partiene.

Utleia av arbeidskraft er et eksempel. Jan Kristoffer Dale er en som har kjent dette på kroppen. I sommer ga han ut novella ”Arbeidsnever”, der han beskriver hvordan det var å jobbe på bryggeriet i Arendal. Der var han ansatt i fire år gjennom bemannings-byråer. Kontraktene varte i to og fire uker. Med Dales egne ord:

”Bemanningsbyråene driver på ett vis med menneskehandel. Det er ikke noe godt menneskesyn bak virksomheten deres. Dette blir det bare mer av, siden det stadig blir mer attraktivt å bare ansette vikarer.”

Bals, dette uvesenet kom ikke av seg selv. Det skyldes jo politiske vedtak. I desember 1999 vedtok Stortinget å oppheve forbudet mot inn- og utleie av arbeidskraft og mot privat arbeidsformidling. Like før voteringa hadde Ap fått tilslutning til å stemme for fra LOs ledelse. Her ga altså LO-ledelsen og Ap et viktig bidrag til å gjenopprette kontraktørvesenet vi ble kvitt for hundre år siden.

Jeg tror Bals kjenner opptakten til dette like godt som meg: To år tidligere bestemte EF-domstolen at statsmonopol på arbeidsformidling var i strid med EU-traktatens bestemmelse om fri flyt av arbeidskraft. Dermed var det også i strid med EØS-avtalen.

Så kan man innvende at Ap er størst, og dermed best. Sånn ser ikke jeg på det. Vi må jo vurdere hva partiene står for i saker som betyr mest for arbeidsfolk. I en del av dem er vi enige, som i forsvaret av Arbeidsmiljøloven. Men når EØS-avtalen legger Norge åpent for en brutal konkurranse på lønns- og arbeidsvilkår og organisert kriminalitet, så velger Ap å være mest lojale til Brüssel.

Sosial dumping og arbeidslivskriminalitet har nå vokst seg så stort at det truer eksistensgrunnlaget for den seriøse delen av næringslivet. Stortinget gjorde vondt verre ved å deregulere utleia av arbeidskraft. Nå brukes utleiefirmaer systematisk til sosial dumping og kriminalitet. Skal vi ta dette problemet ved roten, kommer vi ikke utenom en diskusjon om EØS-avtalen. Men her opplever jeg ikke akkurat at Ap- eller LO-toppene ønsker at det skal være veldig høyt under taket. Sånn vet jeg mange andre tillitsvalgte også opplever det.

Et samarbeid mellom Rødt og LO vil ikke føre til sand i maskineriet, slik Bals antyder. Derimot vil det smøre maskineriet. Det trengs.

Anders Evenstuen, faglig leder i Rødt

Teskten sto på trykk i Klassekampen 1 November 2014