onsdag 24. september 2014

Spørsmål til Robert Eriksson




*Publisert i Klassekampen 24 september 2014


I tidligere tider fikk arbeidsfolk smake fornedrelsen det er å stå med lua i hånda utenfor bedriften, desperate i håpet om at: “kanskje har sjefen noe til meg i dag?” Skulle sjefen ha behov for deg, så var det en eneste gyllen regel: Når sjefen sa “Hopp!”, så sa du “Hvor høyt?” Heldigvis  har våre besteforeldre og foreldre kjempet gjennom historien, og norske arbeidere har forlengst fått lua der den hører hjemme, nemlig på hue. Der skal den bli!

Det er krefter som ikke vil ha det slik, og de sitter desverre i mektige posisjoner. Regjeringens forslag til nedbygging av Arbeidsmiljøloven er desverre ett krafttak for å få lua vekk fra hue og ned i hånda på arbeidsfolk igjen.

Midlertidigheten var det store åket i gamle dager. Arbeidsfolk fikk pent følge sjefens luner både på vei inn og ut av porten. Faktisk akkurat som i Erikssons forslag til endringer nå. En likestilling av midlertidig ansettelse med fast ansettelse slik du foreslår er lingvistisk sminke for fullt frislipp av midlertidige ansettelser. Vanlige arbeidsfolk blir stående totalt uten stillingsvern gjennom midlertidige kontrakter, og vil aldri kunne planlegge økonomi, få huslån og andre vesentlige ting for en familie. Og dessuten, hvor mange hull mellom midlertidige ansettelser skal til før CV’en din faller gjennom umiddelbart neste gang du søker? Arbeidsgivere er som kjent ikke glad i hullete CV’er.

Når midlertidighetens utrygghet kombineres med utvidete arbeidsdager og fritt frem for søndagsarbeid så ofres arbeidsfolks fritid, trygghet og mulighet til å planlegge egne liv for en litt penere sum på bedriftens bunnlinje. En sum som i ettertid blir utbytte og bonus for lederne i bedriften, mens arbeidsfolk står slitne og stressa igjen på gulvet.

Rødt er konsekvent motstander av FrP/H sine forslag. Forslagene kommer med innretninger som tar innflytelse fra arbeidere og gir denne til sjefen. Videre underminerer forslagene fagforeninger på en alvorlig måte. Dette kan vi ikke godta. Vi synes også at det er lite forskningmessig hold i regjeringens planer.

Rødt stiller derfor Eriksson følgende spørsmål:


1.: I høringsnotatet ditt på side 9 står det klart og tydelig at man har «ikke kunnet finne en effekt av økt adgang til midlertidig ansettelse eller endret stillingsvern på sysselsettingsnivået generelt.» Dette betyr at hovedargumentet ditt Eriksson, faller sammen. Flere kommer ikke i jobb ved at det blir lettere å ansette midlertidig. Hva står da igjen som begrunnelse for dine endringer ut over å gi mer makt til arbeidsgiver?

2.: Når både arbeidstakere og arbeidsgivere er i mot en utvidelse av søndagsarbeid, hvem er det da du lager endringen for?

3.: Hvordan forsvarer du å gripe så fundamentalt inn i folk flest sin mulighet til å planlegge egen hverdag som dine endringer i loven legger opp til?





fredag 19. september 2014

Det store sviket

Det store sviket

Dystopien om ett korporativt diktatur er ikke noe nytt. I film og bokverdenen har vi lest om, grøsset og kost oss med megaselskaper som vraker demokratiet, opphever seg til diktatoriske patriarker, og lager verden til ei mørk og trist affære for oss andre. I filmer er det dog alltid noen som knytter neven og kjemper frem noe godt.
Er det slik i den virkelige verden? For dystopien ligger rett foran oss, og det skal vi takke Wikileaks for. De lakk nylig teksten til TISA (Trade in Services Agreement), og du må være flaska opp på Ayn Rand og Milton Friedman for ikke å få mareritt av den. Her har NHO og regjeringen jevnlige hemmelige møter om frihandelsavtalen. Så hemmelig at det er kun tre setninger om TISA i St.prop. 1 om statsbudsjettet 2014. Dette er første gang det informeres offentlig, og spør du om mer info vil du ikke få det. Dette kom klart frem i utenriksminister Brendes skriftlige svar når representanten Bjørdal (Ap) spurte 4. juni 2014. Den internasjonale fagforeningen for offentlig ansatte, PSI, krevde i fjor at partene skulle la offentligheten vite hva som ligger i avtalen uten suksess.
TISA er kommersialisering av offentlige tjenester med innbakte reguleringer som hindrer politikere å ta de tilbake. Dermed åpnes altså livsnødvendigheter som vann, skole og søppel for profittmaksimering en gang for alle. Utsagnet fra Nestles styreformanns får være en god advarsel: «tilgang til vann burde ikke være en offentlig rettighet». Tariffavtaler, HMS-regler og miljøhensyn blir da fort en handelsbarriere som må bort, umiddelbart eller gradvis. Innretningen på den lekkede avtalen er også god. TISA låser tjenestene i all fremtid som privatisert, altså irreversible endringer. En gang privatisert, alltid privatisert. Og med mørkeblå privatiseringsiver så ser vi jo hvilken vei det vil gå.
Forhandlingene går heller ikke via WTO. Makteliten har parkert WTO fordi de mindre utviklede landene ikke lenger vil sitte stille og holde kjeft. TISAs forhandlere står for 70 prosent av verdens handel, og nå skal profitten være eneste gangbare rettesnor. Demokrati, velgere og samfunnshensyn er sammen med utviklingslandene satt på gangen. Brendes‘ svar til Bjørdal viser også i samme retning. «avtale om handel med tenester kom i stand etter at ministermøtet i WTO i 2011 slo fast at det ikkje var mogeleg å kome i mål ved å halde fram som før.» Eliten har til og med funnet et fancy og galgenhumoristisk navn for Gutteklubben Grei, nemlig «Really good friends of services». Og denne gjengen veit at folk verden over ikke vil akseptere planen deres, derfor hemmelighetskremmeriet.
Ifølge Brendes svar er det viktig at norske tjenesteleverandører «får tilgang på andre markeder på samme vilkår som konkurrenter fra andre land.» Hva dette betyr for norske arbeidsvilkår kan vi bare spekulere i. Men noen skal jo ha like vilkår i Norge i retur for norsk adgang i sine markeder. Jeg har ingen tro på at TISA sine like vilkår vil ligge på norsk nivå, og norsk fagbevegelse har dårlige nok erfaringer med EUs markedstilpasning. Det er et svik mot våre idealer når stortingspolitikere, som ikke turte nevne EU-medlemskap i valgkampen fordi de veit det er en tapt sak, setter i gang med noe enda verre bak vår rygg. Håndhevingdirektivet, jernbanepakker og andre EU/EØS-påfunn blir småtteri mot TISA. I EUs prosesser er det i alle fall en åpenhet om det som skjer.
Hva er det som er så til de grader graverende at forhandlerne nekter å fortelle oss om det før fem år etter at den er undertegnet? Svaret er dessverre enkelt: Profitt. Kapitalismens evige vekstbehov har stanget i taket. Finanskriser, bobler og kollapser har kommet tett, og nå er det bare en vei ut: Nye markeder og nye muligheter. Kapitalismens problem er at teknologisk utvikling i gamle markeder åpner ikke lenger nok nye muligheter, og det største markedet de finner har de så langt ikke fått røre, nemlig offentlige tjenester. Men nå har de bestemt seg. Vår offentlige velferd skal bli privat profitt. Det er og et klart bevis på at kapitalmakta ser seg som så sterk at den ikke lenger trenger befolkningens aksept gjennom demokratiske prosesser. Dette er ikke akseptabelt, og dere ble ikke valgt for dette. (Nå har dere en siste mulighet til å rette opp etter dere og komme over på rett side igjen.)
Rødt er totalt imot en slik udemokratisk prosess. For oss er fri tilgang på offentlige tjenester driftet av det offentlige en essensiell del av samfunnet, og ikke noe som skal overføres til privat profittmaksimering. Vi er glad Fagforbundet med Attac, Nei til EU og andre organisasjoner nå er i ferd med å samle seg til en felles front mot udemokratiske krefter. Vi er glad for å være med på det rette laget.
Og mens finans- og makteliten tar stormskritt mot det dystre korporative hegemoniet vi finner i Jack Londons’ Iron Heel, kan vi bare avslutte med Matrix: «Ta den blå pillen og våkner du i senga, og kan fortsette å tro hva du vil. Ta den rød pillen, og du forblir i Wonderland og du skal få se hvor dypt kaninhullet går.»
Publisert som kronikk i Dagsavisen 26 august 2014 og på Dagsavisens debattsider samme dag.

torsdag 21. august 2014

Okkupantens nytale


Angrepet på Gaza har brakt enorm lidelse for befolkningen. Media har heldigvis sørget for å vise brutaliteten i angrepet. Vi skal være glad vi har uredde journalister som har maktet å bringe frem bilder som har vekket den norske befolkningen. Samtidig blir det mer og mer klart hvilke koder og propagandateknikker Israel med venner bruker i nyhetsbildet. De dekontekstualiserer hendelsene. Enkelt sagt så tar Israel dem ut av sin sammenheng. De unnlater konsekvent og ta inn den historiske sammenhengen, nemlig den israelske okkupasjon, kolonisering og anneksjon av Gaza, Vest-Bredden og Øst-Jerusalem, dvs Palestina.




De sier: «Israel bomber terrorister fra 
Hamas i Gaza, for ingen 
land i verden vil sitte å se raketter regne ned over eget land.». Dette er jo et utsagn som ingen vil si seg direkte uenig i, og aggresjonen havnet plutselig hos Hamas. Men putt utsagnet inn i sin reelle sammenheng og det blir litt annerledes. Da kommer noen fakta Israel ikke vil skal være en del av vanlig samtale. Utsagnet blir da «Okkupanten Israel bomber det okkuperte Palestina fordi de gjør motstand mot okkupasjonen.» I det sammenhengen kommer inn i utsagnet blir også betydningen en totalt annen.

Videre ser vi Israel konsekvent unngår å snakke om Gaza, Vestbredden og Øst-Jerusalem som samme sak. Igjen en dekontekstualisering av okkupasjonen. Fakta iht FN-resulosjon 242 er og blir at alle disse tre områdene er Palestinsk land. Selvfølgelig er disse tre områdene samme sak. Kolonisering på Vestbredden angår Hamas, Bombing på Gaza angår Fatah, kolonisering og fjerning av palestinske hjem i Øst-Jerusalem angår selvfølgelig også palestinerne som folk. De er ett folk og de er under okkupasjon.
«Hamas er Israels fiende, ikke det palestinske folket» Denne gjentas på autopilot av Israel, IDF og vestlige politikere. Dette er også en dekontekstualisering. Her forsøker de å minimalisere motstanden til kun å gjelde «terrororganisasjonen Hamas» mens det samtidig fremstår som at palestinere generelt ikke gjør motstand mot okkupasjonen. Dette er det svare tøv, Palestinas folk gjør motstand mot okkupasjonen, og pr nå er Hamas den mest synlige og skarpe delen av okkupasjonsmotstanden.  Derfor må den omtales som «fienden» og skilles fra resten av de okkuperte, slik at vi i vesten vil akseptere overgrepet.

Videre er det spennende å se rakettargumentet opp mot Times of Israel sin artikkel 30 juni 2014. Her går det frem at Hamas ikke har skutt raketter mot Israel siden november 2012! Derimot kommer det frem at Hamas har forsøkt å stanse rakettangrep fra Islamsk Jihad og andre smågrupper i dette tidsrommet. Kanskje, om ikke okkupanten Israel hadde vært så ivrig på å sprenge Hamas sine folk i lufta, ville de stoppet flere rakettangrep. Så dermed, om vi skal tro den israelske avisen på sin artikkel, gikk noe av lufta ut av Israels argument for å ta Hamas, selv om ingen skal underslå at de har raketter selv. De har bare ikke brukt dem siden 2012. Viktig detalj å få med seg.

Israelsk propaganda har også lyktes i vesten. Alt fra hjemlige stortingsrepresentanter til internasjonale ledere gjentar det samme mantraet: «Partene må slutte med volden og møtes til forhandlinger.» (De kan til og med legge inn en liten setning om uproporsjonalt angrep fra Israel.) Her gjentas ideen om å ta situasjonen ut av sin sammenheng. Ett krav som tar hensyn til sammenhengen blir: «Okkupanten Israel må avslutte sin ulovlige okkupasjon og rive den ulovlige muren.» Palestinere ser ingen grunn til å gå i forhandlinger, for de veit de taper. Det er ingen krav om fjerning av ulovlige bosettinger og oppheving av blokaden av Gaza i politikeres taler om forhandlinger. Israels vinkel har gått gjennom hos politikerne, og realiteten, okkupasjonen, er glemt. Nærmest magisk er årlige FN-vedtak og UN242 utslettet og to imaginært likeverdige parter skal møtes i forhandlinger. Og mens de sitter rundt bordet fortsetter anneksjonen av enda mer palestinsk land.  Ikke så rart de ikke har tiltro til forhandlinger heller. Okkupanten Israel ledes jo av mannen som i 2001 på den israelske kanalen Channel 10 skrøt av at han ødela Osloprosessen. At vesten forlanger forhandlinger med mannen som ødela Osloprosessen er jo finurlig, for vesten ledere liker å smykke seg med nettopp Osloprosessen.

Vita sin boikott av Israel ble kjent denne uken. Når vi ser på responsen på at kosmetikkgiganten Vita nå kaster ut produkter fra Israel ser vi hva landet frykter mest. Her har noen sett gjennom røykteppet av propaganda og retoriske finter. Vita har tatt konsekvensen av sin innsikt. Er det noe staten Israel frykter er det at konsekvensene av deres okkupasjon skal få utløp gjennom annet enn USA-blokkerte FN-vedtak. I det du og jeg begynner å tenke bevisst på hvor vi legger igjen pengene våre svir det i lommeboka til Israel. I det kulturinstitusjoner i vesten nekter å samarbeide med israelske svir det på imaget som «Midt-Østens eneste demokrati». I det du og jeg og resten av befolkningen begynner å se okkupasjonen for det den er, og handler, da begynner det geopolitiske grunnlaget for okkupasjonen å forvitre, for vesten ledere er jo avhengig av å bli gjenvalgt. Og Israel frykter boikott, responsen fra Israel var at boikott er «kontraproduktivt», og i forhold til hva jeg har skrevet om dekontekstualisering så betyr det boikott definitivt er veien å gå. Husk hva som knakk apartheidregimet i Sør-Afrika: Boikott.

Så greit nok, jeg skreiv langt, men skal du bare huske to ting av alt du leste, så husk dette: Israel okkuperer Palestina! Og boikott virker.

Anders Evenstuen

********

1 august ble denne sendt inn til avisa, og så skjer det ikke mer. Ingen beskjed om å korte ned innlegget eller noe, bare stillhet. Heller ikke oppfølgingsmailen gav noe svar. Noen innlegg kommer tydeligvis bare ikke med i avisen, og det er dumt. Derfor legger jeg det ut her da jeg tar opp en vinkel de færreste andre har berørt i særlig grad, nemlig språkbruk og retorikk for å rettferdiggjøre okkupasjonen av Palestina.

onsdag 20. august 2014

TISA – Den viktigste avtalen du aldri har hørt om

Jobber du i kommunen? Da angår den nye handelsavtalen om tjenester din arbeidshverdag. Problemet er bare at forhandlingene er hemmelige.

I høst bestemte regjeringen at Norge skal delta i forhandlinger om en ny handelsavtale som skal regulere handel med tjenester (Trade in Services Agreement - TISA). For de aller fleste er dette helt ukjent. Forhandlingene er nemlig strengt hemmelige. At svært få har fått med seg at disse forhandlingene pågår synes kanskje regjeringen er like greit? Avtalen inneholder nemlig en rekke punkter som ikke har spesielt høy oppslutning i Norge.

TISA vil gjøre det lettere å privatisere offentlig sektor i Norge, og i tillegg hindre at kommuner kan ta tilbake tjenester som er privatiserg. Og som om ikke det var nok kan avtalen hindre etableringen av nye offentlige tjenester, siden dette kan være til hinder for at private aktører fyller nye behov som måtte oppstå i kommunene. Kort fortalt, TISA vil medføre store begrensninger på kommuners muligheter til å bestemme over seg selv. Det vil også komme lister over hele sektorer hvor det er forbudt å foretrekke lokale tilbydere. Det betyr at multinasjonale storselskaper vil få slippe til i langt større grad enn i dag.

Naturlig nok har protestene kommet, og de er i ferd med å bli mye sterkere. I front står den internasjonale fagforeningen for offentlige ansatte (PSI), som krever at partene skal offentliggjøre avtaleteksten, slik at folk i de berørte landene kan gjøre seg opp en mening. De har foreløpig ikke blitt hørt.

Utenriksdepartementet skrev i november 2013 hvorfor de mener denne avtalen er en god ting for Norge - Norge har klare interesser av at norske tjenesteleverandører får tilgang til andre markeder på samme vilkår som konkurrenter fra andre land.

Her er det altså hensynet til norske selskaper som skal på eventyr i utlandet som er det viktigste. Hvilke følger dette vil få for norske arbeidsfolk i tjenestesektoren er fullstendig underordnet. At dette legger grunnlaget for et storstilt privatiseringsprosjekt, med de følgene vi vet det får for sosial dumping og retten til fast ansettelse, er ikke noe UD legger vekt på. Er det slik at regjeringen føler at den ikke lenger trenger folkets aksept for det den foretar seg?

Heldigvis finnes det motkrefter mot dette hemmelighetskremmeriet. Fagforbundet, Attac og Nei til EU er i ferd med å bygge en front mot TISA-avtalen. Rødt vil helhjertet støtte opp om dette arbeidet. Vi krever full åpenhet om avtaleteksten, slik at vi kan ha en offentlig debatt om noe som er et grunnleggende veivalg for Norge. Uansett politisk farge må vi alle kunne enes om at åpenhet er et grunnleggende demokratisk prinsipp.

***

Kommentar: Rett skal være rett. Denne teksten er kortversjonen Stian Bragtvedt, internasjonal leder i Rødt, laget ut fra en kronikk jeg hadde i Dagsavisen 26 august 2014.