Huseier eller leilending?

Jonas Bals har i et nytt innlegg gått til forsvar av EØS-avtalen i Klassekampen 25.april. Det er finurlig hvordan Ap og Bals har beveget seg så langt bort fra venstresida at deres viktigste arbeidslivspolitikk er å forsvare EU sitt mørkeblå og liberalisitske arbeidsliv mot befolkningens vilje. Det er viktig å minne om at ca 70% av befolkningen er mot EU og deres politikk, mens Stortinget er i total utakt som det mest EU-vennlige Storting noen sinne.

Rødt er ett av de partiene som går mot Brussels høyrepolitikk. Vi ser direktiver som går direkte inn og avskjærer oss fra å styre vår egen politikk som direkte skadelig. Eksempler her er hvordan post og jernbane skal åpnes for konkurranse og privatisering akkurat som vikarbyrådirektivet tvang Norge åpent for løsarbeidersamfunnet. Dette er inngrep som vi ikke ønsker, like lite som vi ønsker den høyredreiningen Brussel vil ha for arbeidslivet og som Ap sammen med dagens regjering er garantister for. Det siste er at EU har oppfordret Norge til å avregulere en masse yrker: For eksempel kreves det at Norge skal vurdere om det fortsatt er nødvendig å regulere hvem som har tillatelse til å sette opp elektriske installasjoner. Ingen tvil om ønsket: Økt konkurranse skal være viktigere enn elsikkerhet. Gjennom EØS-avtalen krever nå EU at Norge skal gi en begrunnelse for hvert yrke vi fortsatt ønsker å lovregulere. Så hvilke partier vil stå opp mot en politikk som ofrer elsikkerhet for konkurranse og profitt?

Bals stiller spørsmål om hva Rødt vil gjøre når vi blir kvitt EØS-avtalen, samtidig som han insinuerer at vårt krav om fast ansettelse for arbeidstillatelse er farlig for arbeideren da hun blir avhengig av sin sjef for fortsatt opphold. Vi må jo da anta at Bals og Aps løsning er fri flyt innenfor EØS uten krav om fast ansettelse, og så kan jo hver arbeider være sin egen lykkes smed?



Når det gjelder hvordan Rødt vil ordne arbeidsinnvandringen i et Norge utenfor EØS så vil vi først og fremst fjerne alle markedsliberalistiske regler som har blitt presset inn i norske lover gjennom EØS-avtalen. Dernest vil vi gjeninnføre systemet med at folk skal ansettes der de jobber, og rydde opp i de bransjene der hovedregelen for nyansettelser pr i dag er innleie fra bemanningsselskap. Vi vil forby bemanningsselskap, og gi det offentlige (NAV) tilbake ansvaret for formidling av folk til korttidsarbeid. Det må nok også ses på hvordan etater som skatt, politi osv kan øke sitt samarbeide. Disse tiltakene vil gi myndigheter og fagbevegelse et godt utgangspunkt for å slåss mot sosial dumping, og problemer som dukker opp må løses sammen med fagbevegelsen. Målet er at folk som skal jobbe i Norge skal inn på norske lønns- og arbeidsvilkår.

Uansett hvor gode intensjoner og klare regelverk vi har vil det alltid være noen bedrifter som prøver å utnytte arbeidsfolk, og de utfordringene må løses når de oppstår. Rødts forslag gjør slutt på vikarbyråenes løsarbeidersamfunn samtidig som vi igjen blir herre i eget hus, både i arbeidsliv og politikk forøvrig. Ikke noe mer tvungen privatisering av jernbanen, ikke noe datalagringsdirektiv og ikke noen rasering av dagens portosystem. 

Så mens noen partier er mest opptatt av å være flinkest i klassen på å innføre EU’s høyrepolitikk sikter vi i Rødt på å ta tilbake styringen over arbeidsliv og velferdssamfunn gjennom å si opp EØS. Ut av EØS skal vi, og jobben med å rydde opp etter vikarbyråene blir ikke liten, men da er vi iallefall fri til sjøl å bestemme hvor skapet skal stå. Kun slik kan vi ta tilbake et verdig arbeidsliv for alle innenfor Norges grenser.

Anders Evesntuen
Faglig leder i Rødt

Innlegget er et svar på Jonas Bals innlegg 25 april, og sto på trykk i Klassekampen 6 mai 2015.

Uten streik, ingen maktbalanse

Woxholth og Kinander stiller i VG 28. mars spørsmålet «Hvorfor tillater vi streik?». Retten til å streike er en grunnleggende menneskerettighet, men det er ikke alle som respekterer det. I disse dager ser vi arbeidsgivere som dytter egne ansatte ned i datterselskaper de ikke vil ta arbeidsgiveransvaret for. Når de ansatte går til streik, henter sjefene bare inn andre til å gjøre jobben. Streiken blir virkningsløs. Så det er nok et tegn i tida at høyresidas tenkere angriper streikeretten.

For å svare direkte på spørsmålet deres vil jeg låne ord til de engelske havnearbeiderne: «Vi selger arbeidskraften vår, og da forbeholder vi oss også retten til å inndra arbeidskraften vår. Ellers er vi ikke annet enn slaver.» Dette går til kjernen. Streik er kamp om lønns- og arbeidsvilkår i sin ytterste konsekvens. Det er arbeidsfolks viktigste maktmiddel.

Dette er ikke noe som hører forrige århundre til, slik Woxholdt/Kinander mener. Maktforholdet mellom arbeidskjøper og arbeider er jo like skjevt i dag som før. Sjefen har styringsretten. Sjefen har rett på verdiene du skaper i løpet av arbeidsdagen, minus det du får i lønn. Om overskuddet investeres i bedriften, i lederlønninger eller i feriehus i Syden har du som arbeider ingen styring på. Det er nettopp her streikeretten kommer inn: I kampen om hvem som skal nyte godt av verdiene arbeiderne skaper: Hvor mye godtar vi før vi legger ned arbeidet?

Streikeretten utfordres på nye måter av globale selskaper. Både havnearbeiderne og Norwegian-pilotene opplever at arbeidsgiverne gjør dem om til «underentreprenører» og innleide i egen bedrift. Arbeidsgiverne skiller ut ansatte fra kjernevirksomheten, og leier dem inn igjen for å gjøre nøyaktig samme jobb. Massivt streikebryteri følger i begge konfliktene. For Rødt viser dette at vi må styrke streikeretten i lovverket.

Det var streikevåpenet som skapte maktbalansen som la grunnlaget for den berømte Hovedavtalen av 1935 og dermed for «den norske modellen». Uten streiken som maktmiddel, fins det ingen maktbalanse. Nettopp fordi fagbevegelsen har etablert en viss maktbalanse, har det vært mulig å utvikle et godt arbeidsliv i Norge. Nå trues dette. Derfor må vi slå ring om og styrke streikeretten, ikke svekke den.

Dette er et svar på en kronikk i VG 28 mars 2015. VG endte ut med å ikke trykke det. FriFagbevegelse trykket svaret mitt den 17 april 2015.

Hva gjør en sjauer på jobb?

Det var veldig gøy for ei landkrabbe fra indre Østlandet å få bli med rundt på Norges største havn og se på nært hold hva en sjauer er, så tusen takk til Roar Langaard som tok meg med rundt. For alle dere andre som aldri har vært på ei moderne industrihavn skal jeg nå prøve å vise hva sjaueren gjør på en vanlig arbeidsdag.

I snart to år har sjauera slåss for tariffavtaler og ordna arbeidsforhold. De har streika, demonstrert, boikotta, blokkert og blitt arrestert som streikevakter. Mange har stått med dem i kampen, og den skal vinnes! Men med tida har diskusjonen blitt mer og mer kompleks. Arbeidsrettens dommer, evige runder i retten, tariffteknikaliteter osv gjør det vanskeligere for de som ikke er tilstede hele tiden å følge med. Det vil si, saken er stadig like enkel: Det handler om ryddige arbeidsforhold og kamp mot fagforeningsknusing……. men sjauerens jobb og den stolte arbeideren blir borte i diskusjonen om juridiske teknikaliteter. Så det prøver jeg å gjøre noe med nå...

Et stolt yrke med tradisjoner.

Yrket sjauer er ikke nytt yrke. Det er fullt av tradisjoner, og det er fullt av opparbeidet kunnskap. Bildet over viser arbeidsredskap fra gamle dager. Kroker for å ta fatt i lasta av alle slag. Noen for striesekker, andre for kasser osv. Alle gripeklørne er forskjellige og perfeksjonert gjennom generasjoner av opparbeidet erfaring.

Tida går og teknologien gir nye muligheter. I dag bærer de ikke lasta ut av båten som i gamle dager. Heisekran gjør løftet mens sjauere gjør jobben med lessing og lossing før en trekker (trekkvogn for containere ) kjører vekk containeren. Disse kranene er ikke små. Containere med en makstyngde på rundt 80 tonn og på størrelse med lastebiler kan løftes over 30 meter opp i høyden ved lessing og lossing. Det betyr kraner på 40-50 meter!

Kran 509 er så stor at den ikke passer i bildet. Jeg måtte dele den opp i bildet. Sjekk containerne midt i bildet. De er like store som en lastebil. Da skjønner du hvor stor krana er.

Hvordan gjør de det?

Å flytte noe så stort og tungt som disse containerne er krevende, og det er farlig. Nede i en båt står det lag på lag med containere og mange i bredden, og det er enda flere lag stablet oppe på dekket. Alt dette skal lesses og losses, og alle skal gå hjem med armer og bein og livet i behold. Det krever teamwork og kompetanse. Kranfører, sjauere, trekkere og alle som er i nærheten må vite hva de driver med. For det er ikke noen sjanse nummer to om ting går galt. 

Dette er hvordan det gjøres: En sjauer står på dekk med radio og dirigerer jobben. To står i båten eller på land og sikrer/frigjør containere. Deretter stables eller lesses den på trekker av fjerdemann som kjører den vekk. 

Alt dette krever forståelse for farer og tett samarbeid. For alle skal komme hjem like hele! Under kommer tre bilder som viser sjauera i full fart nede i båten pluss twistlocken som må plass mellom hver container så ikke lasta kan forskyve seg.

De to øvre bildene viser sjauere som losser kveiler og rundstål. Nede til venstre ser vi hvor liten en mann blir i båten og nede til høyre twistlocken. 

Sjauera er nå utestengt fra containerhavna av operatøren Yilport som nekter å skrive tariffavtale med dem. Det betyr at de har mindre å gjøre, men godset er fortsatt stort og variert: Husmoduler, aluminiumsprofiler, biler mm. Dessverre er nå alikevel 22 av dem oppsagt, og det er 14 permitterte.

For de som vil se mer av hvordan de jobber er denne videoen veldig god. https://www.youtube.com/watch?v=pUle32fSfpw&feature=youtu.be

Det er farlig, og av og til går det galt.

Sjøl om sjauera har over 200 timer med sikkerhetskursing skjer av og til det som ikke skal skje. Folk drar på jobb med to armer og to bein, men de kommer hjem med noen mangler. Jan Arve «Karve» Hulsund dro på jobb frisk og rask, men det stoppet den dagen. Heldigvis overlevde han, men han kom ikke hjem på ei stund. En stabel med armeringsjern knuste foten til Karve fra kneet og ned. Heldigvis går det bra med han, og ut fra forholdene kom han godt ut. Han vil fortsatt ha to bein, men det er flaks. Karve overlevde, men det gikk alt for kort tid før en annen operatør i havna som nekter bruke sjauera også hadde et stygt uhell. Fra Arbeidstilsynets rapport om den siste ulykka: "Det fremstår for Arbeidstilsynet som truckførerne og skipets mannsakp i stor grad måtte organisere lossearbeidet selv, uten at det var klarlagt hvem som hadde ledelsen for arbeidsoperasjonen og for å påse at sikkerhetsprosedyrer mv. blir fulgt."

http://bryggesjauerfrue.blogg.no/1428580254_09042015.html har mer om denne ulykka. Når sjaueras arbeid blir gitt til innleide og matroser uten nødvendig opplæring er det all grunn til å frykte flere stygge ulykker. 

Bilde over: Karve fikk foten knust, men heldigvis beholder han den. 

Bilde under: Tilbake på besøk etter å ha kommet ut fra sykehuset.

Så hvorfor er krigen mot sjauera i gang?

For snart to år siden kunne vi lese om «verdens dyreste lunsj» i media. Iflg Stiluf Karlsen og styret i Oslo Havn sto alt stille når sjauera skulle ha matpuse. For det første skal alle arbeidsfolk ha matpause, og dette blir ikke mindre viktig når jobben din potensielt kan ta livet av deg. For det andre er påstanden feil: Logistikken ( trekkere mm ) jobbet videre mens sjauerne spiste, og dette trengs for å få varene vekk fra båten. Sjauera tilbød seg også å spise på skift for å bøte på «problemet» men det ville ikke havnestyret høre på. Fra styret ble det sagt at sjauere er dyre, vrange og stivbeinte. Gutta kjente seg selvfølgelig ikke igjen i dette. Når vi endelig fikk tilgang på det hemmelige strategidokumentet Oslo Havnestyre og NHO har laget faller brikkene på plass. Les mer om det her: http://www.aftenposten.no/okonomi/La-slagplan-for-konflikten-med-havnearbeiderne-allerede-i-fjor-7400383.html Sjauera skal vekk, om kostnaden er liv og lemmer så er det tydeligvis greit for havnestyret.

Strategidokumentet: Heldigvis var de så snille å inkludere navn på de skyldige. De har fulgt planen, selv etter Aftenpostens avsløring. Det er her "verdens dyreste lunsj" kommer fra.

Er det slik at sjauera er så dyre for havna? De jobber som fast ansatte i et lesse- og lossekontor som drives på selvkost. Altså ingen profitt på arbeidskrafta. Deretter hentes de på oppdragsbasis til de forskjellige båtene. En arbeider som bare er der når sjefen har arbeid, og som ikke koster noe når det ikke er båter på havna: Dette burde jo være en sjefs våte drøm. Samtidig er ikke dette innleid arbeidskraft/vikarer. Sjauera har fast lønn og fast stilling. Dessuten stiller de opp hele døgnet så egentlig burde de jo være alt man kan ønske: Fleksible, kompetente og billige i drift.

Så mens sjauera er utestengt henter Yilport inn dyrere vikarer, og matroser gjør arbeid de ikke er kvalifisert for. Når til og med slagplanen for å knuse de organiserte sjauera er offentliggjort i media er det en skam at de ansvarlige får fortsette. Havnestyret er tross alt utpekt av byrådet, så en kan si at noen holder en beskyttende hånd over styrelederen.

Men vekk skal sjauera i følge havnestyret. Svaret på hvorfor er nok enkelt. Sjefen skal ha bukta, havna og begge endene i arbeidslivet. Da må utslitte, ufaglærte og underbetalte matroser fra Filippinene benyttes til sjaueras jobb. Skal havnestyret og sjefene klare det må de kvitte seg med den sterkeste makta blant arbeiderne på havna, nemlig sjauera.

Vi skal ikke akseptere fagforeningsknusinga.

Sjauera står opp for seg sjøl, og har tatt kampen, ikke bare i Oslo, men også i de fem andre havnene der det er tariffnekt, streik, lock-out og streikebryteri. Denne kampen tar de ikke aleine. Aktivister og sympatisører har møtt opp mannsterke rundt på havnene i landet for å vise klart og tydelig:

SJAUERA STÅR ALDRI ALEINE!

Kampen er ikke over!

I dag vedtar Stortinget at arbeidslivet skal tilbake til det gammeldagse løsarbeidersamfunnet. Midlertidige stillinger, søndagsarbeid, gjennomsnittsberegning, fjerning av kollektiv søksmålsrett mm. Alt pakket inn i regelverk så vagt og tåkete at det skal være umulig å overholde.

Vi kunne vel ikke vente annet. FrP og Venstre er arbeidsfolks motstandere, og har aldri vært redd for å vise det. Høyre pakker sin retorikk inn i silke og tåke men partiet gjorde som vi sa de ville gjøre før valget. Slik sett er det mer sørgelig å se det “familievennlige” KrF selge familiers fritid og helligdagsfreden for å få en lillefinger på rattet. Spesielt etter at Hareide tok seg frekkheten å holde appell på streiken 28 januar.

Så nå må vi brette opp ermene, og gå på med skolering og hardt arbeid i fagbevegelse og lokalpolitikk. Denne regjeringens angrep på arbeidsfolk skal møte motstand ved hver mulighet. Neste steg er selvfølgelig å vise de mørkeblå hva midlertidighet er ved å få de ut av regjeringskontorene så fort som mulig. Deretter må skadene etter dem rettes opp. Det vil si full reversering av så å si alt de har vedtatt i dag. Unntaket er strengere straffer ved grove brudd på Arbeidsmiljøloven.

Men er det gitt at vi klarer full reversering når de mørkeblå er ute av kontorene? Rødt og SV er de to eneste partier som klart har sagt at de vil reversere endringene. Ap er derimot kun klare på at de vil reversere adgangen til midlertidige ansettelser, deretter blir det høyst uklart. De sier at de vil sette seg ned med fagbevegelsen den dagen de har makta for å se hva som kan endres. Dette er noe passivt. 1,5 millioner fagorganiserte fra tre hovedsammenslutninger sa klart fra hva de mente om forslagene den 28 januar. Det burde holde som marsjordre for samtlige partier som bryr seg om arbeidsfolks kår. Dermed blir det skuffende å se at Ap ikke klarer si klart at de vil endre åpningen for søndagsarbeid og gjeninnføre den kollektive søksmålsretten.

Det er ikke slik at en svekket Arbeidsmiljølov kan få stå seg bare fordi arbeidsfolk har blitt vant med dårligere kår over ett par års tid. Med den innstillingen ville vi aldri kommet noen vei.

Så kampen for Arbeidsmiljøloven fortsetter. Først skal vi reversere, deretter skal vi styrke den.

Tenk over arbeidsforholdene til de ansatte før du drar kortet

Vi skal ha mer, det skal være kjappere, billigere og kulere enn i fjor, og reklamen lover oss det hver dag med mer og mer fancy salgstriks. Gårdagens hightech gadget skal bli dagens allemannseie, og morradagen utdaterte skrap. For rett rundt hjørnet kommer neste ukes fancy dingseboms. Samme for ferier, forrige års ferie skal overgås i årets ferie, og opplevelsen skal ikke bare være ny, den skal være enda mer ekstravagant og eksotisk. Forbruksfesten evige runddans krever at du skal ligge i forkant, og at du alltid skal hige etter det nyeste nye.

Men bak kulissene i den fancybutikkfasaden og den flotte reklamen skjer det mye stygt. I den globale økonomien jobbes det knallhardt for å tilfredsstille vår forbruksfest. Teknisk innovasjon og smarte løsninger for å jobbe raskere er ikke noe å forakte i seg sjøl, men djevelen ligger i detaljene. For hvordan lages grunnlaget for kjøpefestens neste omdreining av mer, billigere og oftere?

LES OGSÅ: Læreropprøret – en viktig plan på grunnplanet i norsk arbeidsliv

Brutal utnytting av arbeidsfolkI større og større grad bygger vår kjøpefest på brutal utnytting av arbeidsfolk. Fagforeningsknusing i alle varianter, outsourcing til lavkostland, sweatshops, angrep på arbeidsregler, global shopping etter landet med minst regler for HMS, miljø og arbeidsrettigheter sender en globalisert verden ut i kappløpet til bunnen, og de ansatte betaler prisen. Dette er gammelt nytt og jeg skal ikke legge store jobben i å underbygge påstanden, men noen få gode eksempler er verdt å ta med:

• Amazon sine distribusjonssentraler er interessante studier, her går høyteknologisk utvikling i logistikk hånd i hånd med en fiendtlig innstilling til ansatte, men om de ville kunne de vært like effektive uten å skvise sine ansatte.
• Foxconn sitt HMS-tiltak gikk ut på å sette opp et sikkerhetsnett for å ta i mot ansatte som prøvde å ta sitt eget liv på jobb på grunn av arbeidsforholdene. Foxconn er ingen smågutt, med kunder som Apple, HP og Nintendo.
• Brannene i tekstilfabrikker i Asia, der de ansatte var innelåst og omkom fordi alle forskrifter om sikkerhet var neglisjert.

Det er fra disse og lignende bedrifter mange av varene i butikkene våre kommer fra. Her hjemme finner vi:

• Design Forum slo seg selv konkurs da de ansatte streiket. Deretter startet de opp igjen uka etter med samme navn, men uten de fagorganiserte. Litt kreativitet i selskaps- og eierstrukturen og de slapp unna. Handel og Kontor måtte dessverre gi opp kravene mot bedriften fra de streikende.
• Norwegian bemanner seg sjøl gjennom heleide datterselskap, som fungerer som reine vikarbyrå. Når en streik kommer, bruker de unnskyldningen at de streikende er underleverandører til selskapet og henter inn andre for å gjøre jobben til dem som streiker. Altså streikebryteri (en tilføyelse her er at NorLines bruker samme argument i sitt streikebryteri mot havnearbeiderne på havna i Tromsø, og begge selskaper er medlem i NHO).

LES OGSÅ: Havnearbeidere og vi som står ved deres side får ofte høre at de bør bytte jobb og sluttte med streiketullet. Historieløst er det!

Ikke vær en bevisstløs forbrukerMen poenget her er om vi er den bevisstløse forbrukeren eller ikke? For uten oss vanlige lønnsmottakere og vår bevisstløse holdning til varene vi forbruker, ville ikke dette være mulig. Våre lønninger er olja i maskinen som moser arbeidsfolka når vi kjøper varene fra bedrifter som angriper sine ansatte. På et overordnet plan skal vi selvfølgelig jobbe gjennom både politikk og fagbevegelse for å styrke ansattes rettigheter, men på grunnplanet er det forbrukeren som er nøkkelen.

Nå skal jeg gladelig innrømme at jeg ikke er perfekt, for det er det ingen som er. Jeg har flydd med Norwegian, og jeg har eid en iPhone. Jeg har heller ikke oversikt over hvor alle klærne jeg bruker er laget, og det samme gjelder komponentene i en ytterst kraftig pc. Men jeg prøver å leve etter en ide om at jeg ikke vil legge igjen lønna mi der jeg veit den skader mine verdier, så sant jeg kan finne alternativer.

Hva ville du akseptert sjølDet betyr jeg ikke handler varer fra Sodastream og Design Forum. Jeg vil heller ikke fly med RyanAir og Norwegian om det er mulig å unngå det. Expert er av samme grunn på min liste på grunn av sin usmakelige reklame for et par år siden, der de reklamerte med at de hadde sagt opp ansatte for å kunne kutte prisene ytterligere for forbrukeren. Frukt fra Israel er naturligvis også helt utenkelig.

Det er nettopp her vi kommer til essensen, er du bevisstløs når du drar kortet, eller tenker du over hvilket arbeidsregime du finansielt støtter? For når du kjøper den billigste flybilletten eller den heiteste buksa i årets vårmote, er du med på undertrykkingen av arbeidsfolk dersom du kjøper fra en bedrift som utnytter sine ansatte og nekter dem verdige arbeidsforhold. En god regel må kunne være at du ikke kjøper fra noen som ikke har arbeidsforhold du ville akseptert sjøl. Ellers blir vi med og undergraver våre kolleger i Norge og ellers i verden, i sin kamp for bedre arbeidsforhold.

LES OGSÅ: Arbeidere og transnasjonal aksjon i krisetider

Eksempelet NorwegianEksempelet Norwegian er greit å forklare dette med: Pilotene streiker, og selskapet henter inn andre, altså streikebryteri. Dette kan de gjøre fordi de veit at de får solgt unna billettene uansett, for forbrukere sikter etter mest mulig for minst mulig pris. Ved å kjøpe billettene undergraver vi de ansattes kamp, og vi hjelper Norwegian å vinne over egne arbeidere.

Vi trenger prinsipperSå håpet mitt er at vi kan være litt mer bevisste, og at vi kan finne noen plasser i våre daglige innkjøp av varer der vi står fast på prinsippene våre. Jeg sier noen plasser, for ingen kan klare alt om de ikke kjøper seg småbruk på fjellet og blir sjølberga. Om det som driver deg er miljøpolitikk, arbeidsrettigheter eller internasjonal solidaritet, så vil du finne selskaper der du ikke vil legge igjen lønna di. Så stå på prinsippene, og sørg for å fortelle selskapet at du ikke handler med dem. Kjøpefesten og kampen mot arbeidsfolk måles på bunnlinja i selskapene, derfor er det viktig at de ser de røde tallene om de ikke oppfører seg.

Arbeidere må stå sammenMens dere fra dag til dag fører deres egen kamp mot forbrukersamfunnets mest negative sider så skal vi i politikk og fagbevegelse føre den sammen med dere. For sjøl om reklamen kaller deg forbruker, så er du først og fremst arbeider, og arbeidere må stille samlet i sin kamp.

Og i den kampen er det ikke plass til den bevisstløse forbrukeren!

Jeg hadde denne på Radikal Portal 5 mars 2015

Hva lærte Ole oss?

Ekstremværet Ole slo inn over Norge fra Trøndelag og nordover. I sin herjing blåste Ole ut elnettet i store områder, med mørklegging som resultat. Denne gangen var strømmen tilbake ganske raskt. Men neste gang blir det verre, om regjeringa lykkes med å endre den såkalte Kompetanseforskriften.

Oles herjinger ble møtt av montører som var bemannet i deres respektive nettselskap etter kravene i den nevnte Kompetanseforskriften. Den setter klare krav til hvor mange fast ansatte montører netteier skal ha i forhold til størrelsen på nettet. Bakgrunnen er nettopp at netteier skal kunne levere sin samfunnsoppgave selv når ting går galt.

Dette kan nå stå for fall. Det såkalte Reiten-utvalget foreslår å fjerne bemanningskravene. Altså skal det ikke lenger være noe krav til antall ansatte i nettselskapene. Dette er kanskje god butikk på kort sikt for netteier, men kan fort bli både mørkt og kaldt for deg når Ole sine fettere og kusiner kommer i fremtiden. Vi kan heller ikke se bort fra at det kan gi økte totalkostnader for nettselskapene, da lokal kunnskap er alfa omega for å kunne utbedre feil i nett som spenner seg over enorme landarealer. Denne kostnaden vil netteier så klart bli nødt til å ta igjen i form av økte nettleiesatser. Det er du som får regninga.

Det er viktig at netteier er forpliktet til å kunne betjene sitt eget nett. Når uværet river i høyspentledningene er det stor forskjell på om nettselskapene har fast ansatte som kan sette i gang umiddelbart, eller om de må ut og lete etter tilgjengelig mannskap med lokalkunnskap.

Å fjerne Kompetanseforskriften er et forsøk på å innføre mer konkurranse. Er det så lurt, når det åpenbart vil gå utover forsyningssikkerheten? Konkurransen vil presse fram kortsiktig tenking i stedet for langsiktighet og ansvarlighet. Mye lokalkunnskap og kompetanse vil gå tapt og vedlikeholdet vil bli holdt på et minstenivå.

Reitenutvalget ønsker færre og større nettselskaper. Disse vil dermed tilrive seg makt fra de mange små, og som en følge av dette nedprioritere distriktene fremfor byene ved feilretting og vedlikehold – det er mer lønnsomt.

Strømforsyningen er altfor viktig til å utsette for eksperimenter i konkurransens navn. Derfor håper vi regjeringa skjønner hvilken feil de er i ferd med å gjøre, og rekker å snu i tide. Hvis ikke vil de ende i hardt vær neste gang uværet slår inn.

Det kan bli mørkt og kaldt når Ole sine fettere og kusiner kommer i fremtiden.

Anders Evenstuen, faglig leder i Rødt

Espen Myhr Grandalsmo, leder Rødt Stjørdal og nestleder EL & IT’s klubb v NTE Elektro

Publisert i Klassekampen 25.02.2015.

Frp, Høyre og Venstre ser på fagbevegelsen som den indre fienden. Forsvar Arbeidsmiljøloven

«Vårt ståsted er simpelt og lettforståelig. Vi selger arbeidskraften vår, og da forbeholder vi oss også retten til å inndra arbeidskraften vår. Ellers er vi ikke annet enn slaver.»

Vi aksepterer ikke at vår arbeidshverdag raseres, og derfor inndro vi nylig arbeidskraften i en politisk streik mot en rasert Arbeidsmiljølov.

Mye er alt sagt om endringene fra regjeringen og mer vil bli sagt, både i dag og i tida som kommer. Derfor kan det være greit å se litt på de lange linjene, på politikken til regjeringen og hvor den kommer fra.

– Dette er fagforeningsknusing
Det stemmer ikke når Robert Eriksson, Arve Kambe, Siv Jensen og Erna Solberg sier at de ikke forstår hvorfor fagbevegelsen er sinte på forslaget. De forstår så alt for godt hvorfor vi er sinte. De veit nemlig nøyaktig hva de gjør! De følger ei oppskrift på markedsliberalisme og fagforeningsknusing som er perfeksjonert gjennom 40 år.

«Ellers er vi ikke annet enn slaver»-sitatet, som jeg startet med, er fra gruve- og havnestreikene i England på 80-tallet, og det er her mye av regjeringas ideologiske arsenal for krigen mot fagbevegelsen kommer fra. Ideologien som ligger bak Høyre, Venstre og FrP i arbeidslivet kan spores direkte tilbake til England og USA på 80- og 90-tallet.

Den indre fienden er farligst
“Vi måtte bekjempe den ytre fienden på Falklandsøyene, og vi må alltid passe oss for den indre fienden. Denne er mye vanskeligere å slå og mye farligere for vår frihet.» Her har England gått til krig mot Argentina, og hun snakker om en verre fiende innenlands. Men hvem er den indre fienden Thatcher er så redd for? Jo, det er gruvearbeidere i England.

Siv Jensen og Erna Solberg fremhever begge Thatcher som rollemodell, og rollemodellen deres sier her at fagbevegelsen er farligere enn en fiendtlig hær for den britiske befolkningen. Da må jo alle midler være lov for å knuse oss, ikke sant?

Arbeidsfolk bør holdes nede
Vi finner den samme tanken på andre sida av Atlanteren. Daværende sentralbanksjef i USA, Alan Greenspan, videreførte Reagens finanspolitikk og satt i vervet helt frem til 2006.

Greenspan påpekte at mye av suksessen (den økonomiske veksten) var basert på det han kalte «økende arbeiderusikkerhet». Han forklarte at «Hvis arbeidsfolk er usikre, hvis de er en del av midlertidigheten og lever usikre liv, så vil de ikke stille krav. De vil heller ikke kreve høyere lønn og bedre velferdsgoder. Vi kan sparke ut arbeiderne om vi ikke vil ha dem. Det er dette som kalles en sunn økonomi.»

Greenspan ble æret og berømmet for sin innsats og for sin gode kløkt i jobben med å styre USAs finanser, helt til ideologien hans bidro til å utløse finanskrisa i 2008. Men slikt stopper jo ikke høyrekreftene i dagens regjering fra å gjenta den økonomiske «suksesshistorien». Erikssons forslag er jo nær en blåkopi av Greenspans tanker. Midlertidighet, innleie, løse ansettelsesforhold, sjefens makt til å definere arbeidsdagen din, vi kjenner det igjen.

Fagbevegelsen må svekkes
Fra politikere som Thatcher og Reagan, filosofer som Ayn Rand og økonomer som Ludvig von Mieses, Milton Friedman og Alan Greenspan henter regjeringa sin ideologiske ballast.

Det er ikke vanskelig å øyne en idé, et mål, og en plan bak det som skjer. Arbeidsfolk skal være små atomer i arbeidslivet, isolerte og svake. Skal midlertidighetens arkitekter komme dit, er det noe som må vekk: fagbevegelsen.

Vi finner akkurat de samme tankene igjen i hos våre egne politikere på høyresida.

Frp vil ha vekk kollektive lønnsoppgjør
Carl I. Hagen karakteriserte det som en stor feil at FrP ”var dumme nok til å stemme for Arbeidsmiljøloven i 1977.” Han har, etter eget sigende, angret på dette siden den dagen for 35 år siden. Holdningen hans speiles i FrPs prinsipprogram. På side 4 står det: «Et fritt arbeidsmarked fungerer imidlertid ikke godt så lenge monopollignende organisasjoner inngår avtaler sentralt for arbeidstakere og arbeidsgivere.» Så kollektive tariffoppgjør, slik vi har i Norge, er altså definert som et hinder for det velfungerende arbeidslivet. Bare så synd at i den virkelige verden er Norge, med verdens sterkeste fagbevegelse, et av verdens mest produktive land.

Venstre-lederen blir kvalm av LO
Venstreleder Trine Skei Grande ble i 2012 kvalm av LO, fordi fagbevegelsen tok vare på sine medlemmer, og i Venstres prinsipprogram finner du ikke ordet «fagbevegelse» i det hele tatt. Kun en henvisning til den «frie forhandlings- og streikeretten». Like viktig er neste setning: «Interesseorganisasjoner er viktige, men deres makt må aldri erstatte den styringen som de folkevalgte organer utøver for hele befolkningen.» Igjen ser vi at den kollektive forhandlingsmåten vi kjenner fra tariffoppgjørene beskrives som et uheldig utslag av «interesseorganisasjoners» makt. Venstre er det eneste partiet som mener Eriksson ikke har gått langt nok.

Høyre ønsker økte klasseforskjeller
Høyre derimot har lært av sitt søsterparti i Sverige. De har slipt ned retorikken så den høres ufarlig ut. Oppmyking, fleksibilitet og omstillingsevne er ord som brukes flittig. Effekten er like fullt fjerning av faglige rettigheter, svekket stillingsvern og midlertidighet. I deres program står at: «Høyre ønsker å myke opp regelverket og legge til rette for tiltak som stimulerer til en aktiv arbeidsinnsats.» I praksis har dette betydd å kutte i stønader for de svakeste, for eksempel uføretrygden, og kutte i formue- og selskapsskatt for de rikeste: Pisk og gulrot, enkelt og greit. Er det ikke rart: arbeidsfolk trenger pisk for å yte, mens sjefer trenger gulrot for å yte.

LO juger, sa Høyre
Når Høyre skal ha reine ord for penga lar de tenketanken Civita snakke, det vil si lærernes uvenn, Kristin Clemet. Clemet er, for de som ikke er bevandret i skoleverket, hun som ga lærerne til KS, som bidro til rabalderet og streiken i våres.

Som sagt, Høyre pakker inn budskapet, mens Clemet forkynner! Her er Clemet i desember 2012, seks måneder før valgkampen:

• Innstramming i sjukelønna
• Økt adgang til midlertidig arbeid
• Fjerne øvre aldersgrense i arbeidslivet
• Vetoretten til fagbevegelsen mot nordsjøturnus i arbeidsreglene
• Lavere skatt kan øke arbeidstilbudet

Noen som husker hva Høyre svarte da vi sa at det var nettopp det Clemet erklærte som Høyre mente med oppmyking og fleksibilitet? De sa: Skremeselspropaganda! LO juger! Fagbevegelsen overdriver!
Og hva er det vi kjemper mot i dag? Jo, omtrent hele smørbrødlista til Clemet.

Nyliberalismens partier
Vi kjemper for faste ansettelser og faste arbeidstider, mot ulovlig innleie og søndagsarbeid. Vi kjemper denne kampen, ikke bare for oss sjøl. Vi kjemper også for at våre unger skal slippe den midlertidigheten som regjeringa ønsker for oss. Vi fortjener bedre, og unga våre fortjener bedre enn regjeringas forslag, som gir all makt til sjefene på vår bekostning.

Det er åpenbart at de tre partiene har lagt seg tett opp til nyliberalismen. Makten og kapitalen skal rå grunnen, og alle motkrefter må fjernes og marginaliseres. Markedets usynlige hånd blir mer og mer den eneste rettesnor i den mørkeblå politikken. Problemet er: Sjansen er større for at en sau klarer å skifte ei lyspære, enn sjansen for at den usynlige hånda klarer å skape et perfekt samfunn.

Kverner opp solidaritet og sikkerhetsnett
Angrepene på støtteordninger, uførepensjon, fattigfolk og tiggere er den ene siden av bildet, her angripes samhold og velferdsordninger, og de svakeste stigmatiseres som late snyltere. For ”alle kunne sikkert jobbet mer om de bare gadd”, er refrenget fra høyresida. Angrepene på arbeidsfolk og faglige rettigheter er den andre siden av samme bildet: Fjerning av den såkalte sentrale «vetoretten» for fagforeningen ved umenneskelige turnusordninger, kollektiv søksmålsrett som fjernes og så videre. Alt dette er små tannhjul i en nyliberalistisk maskin, som sakte, men sikkert svekker fagbevegelsen og gir makta til sjefen. Sakte, men sikkert kverner den opp solidaritet, sikkerhetsnett og samhold mellom arbeidere i eller uten arbeid. Og målet er klart: Splitt oss og hersk over oss, få oss til å kjempe mot hverandre i en evig konkurranse om å gjøre jobben for lavest mulig pris.

Én for alle og alle for én
Derfor må vi tilbake til fagbevegelsens grunntanker: Én for alle og alle for én! Og like viktig: monopolisere arbeidskrafta. Det er kun når vi er samlet som arbeidsfolk at vi kan vinne denne kampen.

Med dette er vi tilbake der vi startet, nemlig hvorfor vi gikk i politisk streik.

«Vårt ståsted er simpelt og lettforståelig. Vi selger arbeidskraften vår, og da forbeholder vi oss også til retten å inndra arbeidskraften vår. Ellers er vi ikke annet enn slaver.»

Teksten er en tilrettelagt versjon av talen Anders Evenstuen holdt under storstreiken 28. januar, til forsvar av Arbeidsmiljøloven. Under markeringa på Flå. Publisert på Radikal Portal 10. feb 2015. 

http://radikalportal.no/2015/02/10/frp-hoyre-og-venstre-ser-pa-fagbevegelsen-som-den-indre-fienden-forsvar-arbeidsmiljoloven/