Sjauerkampen: Et globalt perspektiv

Skrevet som en facebookoppdatering i forbindelse med havnearbeidernes internasjonale markering 7 juli 2016. Over 200 000 sjauere markerte internasjonal styrke i sine kamper for et anstendig arbeids og tariffavtaler, og i sine kamper mot sosial dumping i havnene. Dette er en lett språkvaka og redigert utgave

Jeg har sagt mye om norske sjauere gjennom snart tre år med streik og lockout,og jeg kommer til å fortsette med det så lenge det er en NTForganisert sjauer igjen i Norge. Norge er bare en bit i puslespillet.

Denne uka har ca 200 000 sjauere på alle kontinenter gått ut i en felles markering mot angrepene på sjaueras tariffavtaler verden over. Det har de god grunn til! Det er nemlig slik at verden over er det et solid angrep fra arbeidsgivere på en av de best organiserte yrkesgruppene i havna.

Hvorfor?

Egentlig enkelt og greit besvart med grådighet og pengegriske redere og selskaper. Kan de klare å kvitte seg med sjauera og deres tariffavtaler blir de kvitt det største hinderet for å kunne bruke underbetalte filippinske sjøfolk som egentlig ikke kan sjaueryrket til å gjøre nettopp sjaueras jobb. Selskapa driter i HMS og sikkerhet, så om en filippiner eller to kommer hjem med to armer og to bein eller litt mindre..... eller evt i ei kiste, det driter selskapa i....bare de kan tjene mer penger. Kan de tvinge allerede utnytta og utslitte arbeidsfolk til sjauerarbeid de ikke burde gjøre pga null utdanning (Ingen vil vel påstå at de tror at arbeidsforhold for asiatiske sjøfolk på de sju hav er gode...) så driter selskapene i det.


Så for å komme til det punktet der de kan skvise litt mer profitt ut av hver tur med båten må altså tariffavtaler, ryddige arbeidsforhold, nasjonal lovgivning, helse og sikkerhet (HMS) kastes over ripa. De er nemlig slik at profittkåte kapitalister har fått ett problem. Deres system,kapitalismen, leverer ikke lenger en avkastning som står i forhold til kapitalismens veksttvang. Dermed ruver neste økonomiske krasj over hodet på dem. For å komme ut av dette problemet kom de opp med mer og mer "kreative" ideer. En av disse ideene krasja skikkelig i 2008 ("finanskrisa") og vanlige arbeidsfolk betaler fortsatt gjennom tvangsmessig avregulering av lønn, pensjon og arbeidskår verden over. (Frankrike, Italia, Hellas, men også angrepet i Norge på arbeidsmiljøloven, og det kommende angrepet på Tjenestemannsloven. Dessuten skal snart pensjons"reformen" opp til evaluering. Allerede er sliterpensjonen AFP ødelagt og hva de finner på for å kutte mer neste gang kan vi bare vente på. Nevnte jeg arbeidstidsutvalget?)

Poenget er at sjaueras kamp for tariffavtaler (som er mer enn viktig nok) er bare en liten bit i ett puslespill der investorer, banker, EU, TISA/TTIP mm er aktører. Sjauera er ei lita men sterk yrkesgruppe som står som en viktig flomvoll i kampen for arbeidsfolk. Derfor er det viktig for kapitaleliten å knuse disse. (Se bare på hva som skjedde når Thatcher klarte å knuse gruvearbeidera i England, og de nå sørgelige restene av fagbevegelse som står igjen i England i dag.)

Sjauera skal ha sin tariffavtale og vi arbeidsfolk uansett forbund har ett ansvar for at dette skjer. Så gjør din støtte synlig, om det er på arbeidsklær eller andre klær er en ting. Men den støtten blir ikke verdt noe før du står sammen med sjauera og grasrota i fagbevegelsen og fysisk blokkerer havna. Deres kamp er vår kamp!

Samtidig må vi ta den globale kampen sjauera fører som nettopp det den er. En kamp mot ett system som aldri vil stoppe i sin jakt på mer og mer profitt på bekostning av arbeidsfolk og den verdien de skaper med sine hender. For uansett om vi vinner eller taper i sjauera sin kamp så stopper ikke systemets hunger etter stadig mer. "Mye vil ha mer og fanden vil ha fler" heter det og her møter vi en motstander som sier som Ole Brumm: "ja takk, begge deler!"



Derfor må vi kjempe sjaueras kamp for egne rettigheter men samtidig løfte øya og se helheten. Ellers blir vi bare å gjøre som Don Quijote, nemlig å sloss mot vindmøller.