Stoppe sosial dumping på grensa med EØS?

Hvorfor EFT har rett, og det ikke hjelper en skit å ha rett.

Elektroarbeiderenes Fagforening Trøndelag  (EFT) kjører ut en skikkelig test på EØS-avtalen og det vidgjetne handlingsrommet. I korthet forlanger EFT at Utlendingslovens krav til lønns- og arbeidsvilkår ikke bare skal gjelde arbeidere fra f.eks Afrika, Asia eller Amerika men også for alle arbeidere innenfor EØS-området. Dette gjør den ikke i dag pga EUs fire friheter. 

Utlendingslovens §23 setter denne forutsetningen for lovlig arbeid i Norge: «Lønns- og arbeidsvilkår er ikke dårligere enn etter gjeldende tariffavtale eller regulativ for bransjen. Dersom slik tariffavtale eller regulativ ikke foreligger, skal lønns- og arbeidsvilkår ikke være dårligere enn det som er normalt for vedkommende sted og yrke.» 
Det er også verdt å påpeke at dette gjelder utstajonering.

Med dette vil EFT stoppe sosial dumping på grensa. Noe vi alle kan være enige i at er fornuftig. EØS åpna Norge for en rå konkurranse der arbeider underbyr arbeider i å akseptere de mest bedritne lønns- og arbeidsvilkåra. Dette tvang EØS på Norge da avtalen ikke stiller noen krav til lønns- og arbeidsvilkår. Altså blir det fritt fram for arbeidskjøper å kjøre spilte og hersk mellom Pavel og Per på byggeplassen. Pavel fra Polen jobber ikke for en 50-lapp og en Japp, men han er bra fornøyd med halvparten av norsk tarifflønn. Det er fortsatt mer enn han tjente i hjemlandet. Dermed havner Per på NAV mens Pavel bygger hus på 12-timers dager 6 dager i uka. Samtidig får en useriøs entreprenør fett med profitt på å utbytte arbeidsfolk. Men om entreprenøren pga krav om tarifflønn ikke kan importere og utbytte billig arbeidskraft kommer ikke Pavel før det er bruk for både Per og Pavel. Arbeidskjøper får altså ikke satt arbeidsfolk opp mot hverandre, og dermed stoppes sosial dumping på grensa.

Allmenngjøring vs lovbestemt minstelønn.

Hvorfor er kravet om at Utlendingsloven 23 skal gjelde arbeidere fra EØS så lurt for fagbevegelsen og vår kamp for ryddige arbeidsforhold? Enkelt forklart, krav om tarifflønn er en bråstopp for borgerlige våte drømmer om en lovbestemt minstelønn. En slik minstelønn vil bli satt av Stortingets til enhver tid vekslende flertall, ikke av fagbevegelsen. Vi kan finne flere eksempler på dette rundt i Europa, og det er ikke arbeiderklassen som tjener på dette. Det er verdt å understreke at lovbestemt minstelønn er noe helt annet enn allmenngjøring, og forskjellen ligger i hvor definisjonsmakta ligger: En borgelig flertall av Høyre/Venstre/Frp på Stortinget som bestemmer minstelønna eller en fagbevegelse med streikerett som bestemmer vilkåra i allmenngjøringa. Jeg veit hvilket alternativ jeg har mest trua på.

Ved effektivt å innføre krav om lønns- og arbeidsvilkår etter tariffavtale over hele fjøla for alle arbeidere tar fagbevegelsen både rattet og gasspedalen. Det blir vår styrke og vilje til å kjempe fram gode løsninger som setter standarden, og ikke et skiftende stortingsflertall. Rett og slett en effektiv kjepp i hjula på borgerlige våte drømmer om å begrense arbeiderbevegelsens makt. Så blir det opp til fagforeningene å skaffe nok medlemmer og en kampvillig organisasjon til virkelig å vise arbeidermakt. Så litt mindre salg av forsikringer og litt mer guts og ideologi inn i fagbevegelsen er oppskrifta.

Hva er arbeidersolidaritet ovenfor EU's fire friheter?

En annen god sak med EFT sitt krav er at det er arbeidersolidaritet i praksis. Mange kan ønske en verden der det er fritt fram for å jobbe i et hvilket som helst land du ønsker, men det er forskjell på fritt fram på like vilkår og EØS sin frie flyt.

Fri flyt av arbeidskraft i EØS handler om to ting:

-1: Kapitalismens muligheter på profitt bestemmer når og hvor det er bruk for arbeidskraft, ikke hvilke reelle behov samfunnet har for arbeidskraft.

-2: "Friheten" blant arbeidere til å "selvstendig og på individuell basis" og ut "fra egne behov der og da" å kunne "velge" sine "arbeidsbetingelser". Dvs friheten til full konkurranse i kappløpet til bunn.

Trur du at du står sterkere i å stille krav som passer for deg mot sjefen aleine enn sammen med flere hundre tusen andre trenger du en virkelighetssjekk. Resultatet av denne frie konkurransen er at tariffavtaler og lønnsnivå sammen med arbeidsvilkåra forvitrer. Samme veien som høna sparker går det også med arbeiderbevegelsen i EØS sin frie flyt etterhvert som konkurransekverna over tid utraderer trua på samhold og medlemstallet synker.

For Pavel er det jo lønnsomt å takke ja til lønna Per ikke kan leve på, og EØS kaller dette harmonisering av lønnsvilkår innen arbeidsmarkedet i EU/EØS. (Vi kan kalle det kappløpet til bånn, siden en spade er en spade.) Sjansen er god at Per påstår at Pavel tar jobben hans, og plutselig er splittelsen mellom arbeidsfolk blitt til reinspikka høyrepopulistisk hat mot alt som ikke er norsk. Vi har alle sett hvor lite den blåbrune, hatefulle guffa egentlig har å tilby arbeidere annet enn mer hat, mistro og skatteletter til de rike. Per og Pavel har felles sak i å få sin rettmessige del av verdiskapinga, men så lenge de slåss mot hverandre blir det umulig å gjøre felles sak mot arbeidskjøpera. Derfor må de sidestilles i sin rett på like lønns- og arbeidsvilkår, slik at de i fellesskap kan møte arbeidskjøpera med felles krav framfor felles konkurranse i sosial dumping.

Derfor er det ikke arbeidersolidaritet om vi i misforstått internasjonal solidaritet og frykt for brunskvetting motvillig omfavner EØS sin frie flyt mens vi lukker øya for de stygge konsekvensa. Det er heller ikke arbeidersolidaritet at vi godtar utbytting av Pavel i Norge mens norsk arbeidsliv bryter sammen. Vi må heller forsvare det norske arbeidslivet og bygge styrke. Arbeidersolidaritet er å kreve norsk tarifflønn uansett om arbeideren kommer fra Polen, Portugal, Porsgrunn eller Puerto Rico!

Hvorfor har EFT rett, samtidig som det ikke hjelper en skit?

Men vil EFT komme noen vei med sitt krav? Det er to alternativ:

1: Et slikt handlingsrom finnes ikke. Kravet hindrer de fire friheters flyt, og ville momentant blitt skutt ned. EØS artikkel 112 ser nok ikke "alvorlige økonomiske, samfunnsmessige eller miljømessige vanskeligheter" i at lønnsnivået, organisasjonsgraden og arbeidsvilkåra i Norge krasjer til gresk nivå. Derfor blir svaret at den eneste sikre måten å sikre Pavel norske lønninger i Norge er å si opp EØS og bygge en sterk nok uavhengig fagbevegelse med allianser i regjering som faktisk hører på fagbevegelsen. Fra Brussel får vi ikke noe uansett.

2: Det andre alternativet er at EØS gir et slikt handlingsrom. Spørsmålet blir da hva AP driver med. Som uttalt EØS-vennlig parti med ønske om samarbeid med en fagbevegelse som blir mer og mer skeptisk til EØS burde en hver anledning til å vise et handlingsrom være velkommen. Alikevel ser vi ikke mye til handlingsrommet. Har det kanskje for store konsekvenser for en mulig framtidig stilling i næringliv, First House eller Brussel til at det er bedre å gå på gummisåler?

Uansett, hvis det er slik at det er mulig å bruke Artikkel 112 i EØS for å innføre Utlendingslovens krav til lønns og arbeidsvilkår for borgere innen EØS så vil det være en midlertidig løsning. En slags plaster på såret, og når det grodd sånn passe er det av med plasteret helt til arbeidsvilkåra blør for mye igjen i en evig sirkel. 

Alikevel skal vi sjølfølgelig stille oss bak krava til EFT. Vi skal vise at det er mulig å tenke utafor EØS og vedtatte rammer, og vise hva EØS gjør med lønns- og arbeidsvilkår. Klarer vi ikke holde fram krav som peker mot en bedre løsning enn det EØS kan tilby arbeidslivet så er arbeiderbevegelsen redusert til en skygge. Vi skal ikke stå i hånda og spørre om lov, vi skal bestemme hvor skapet skal stå. Vi som arbeiderbevegelse skal kreve mer enn litt midlertidig plastring i en evig årelating!